NEI til legalisering av narkotika

Liberaleren har mye bra stoff. Men de er for legalisering av narkotika (29. oktober 2004). Det er ikke bra. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Vi har et uttrykk i dagligtale som heter frihet under ansvar. Jeg har for eksempel vært på turer med ungdommer der deres oppførsel blir utslagsgivende for hvilken grad av frihet de skal få. Noen ganger har man med ansvarbevisste, kjekke ungdommer å gjøre, og slipper man dem løs, går det veldig bra. Andre ganger går det ikke bra, fordi én eller noen få ødelegger for alle de andre som er ansvarsbevisste. Følgen i slike tilfeller blir at man må stramme inn litt. Ungdommene kan ikke få den friheten de vil, fordi noen misbruker den.

 

Også i større målestokk er det slik. Noen i ethvert samfunn vil ikke, eller kan ikke, ta ansvar. Gir du dem frihet, så misbruker de den, like sikkert som at de får frihet. Når det gjelder narkotika, så ser vi at narkotikamisbrukerne helt ute av stand til å ta ansvar, så de ødelegger seg på stoffmisbruk. Dette blir et problem for samfunnet, i form av kriminalitet og bråk, og en belastning for samfunnet; de jobber ikke ? kan ikke jobbe, fordi de misbruker giftstoffer som ødelegger kropp og sjel. Og dessuten blir miljøet de tilhører en magnet for andre svake sjeler.

 

Solvik som skriver ovennevnte artikkel kritiserer den linje man hittil har valgt: ?forbudslinjen?: Det er underlig at Holmen og hans medlemmer forsvarer forbudslinjen. Den fungerer ikke!

 

Jeg skal fortelle hvorfor den ikke fungerer, verken i Norge eller andre steder. På gata i Oslo går det mennesker som har valgt å bruke stoffer som etter norsk lov er forbudt å eie, og som er forbudt å bruke. Men hva skjer? Ingen ting. Ingen verdens ting. Det er dette som er årsaken til at ?forbudslinjen? ikke fungerer. Ingen bryr seg. I Skippergata stikker de åpenlyst nålen i armen og synker sløve ned på trappa til de som prøver å drive butikk i dette strøket, og her selger de uhindret små og store kvanta med heroin og andre narkotika som egentlig er forbudt å eie.

 

Ingen bryr seg. Ingen følger opp de lover som er satt for Norge. Ingen bevilger de midler som trengs for å håndheve forbudet. Ingen straffer den som selger dritten. Og prøver noen å jage dem vekk, får han med skrankeadvokater å gjøre. Folk får ødelegge livene sine. Mennesker som kunne hatt et godt liv, er overlatt til seg selv. Tvangsmidler kunne fått dem ut av elendigheten, men det er forbudt å tvinge voksne mennesker i Norge. Man skal kunne ødelegge seg.

 

Det er heller ikke bare seg selv man ødelegger. Man ødelegger sine venner og sin familie. Mer enn én mor og far i dette landet er gått til grunne i sorg over hva sønnen eller datteren deres driver med. I tillegg kommer de omkostninger som resten av samfunnet må dekke, økonomiske og sosiale.

 

Det er derfor ikke narkotikapolitikken i nær sagt noe land lykkes. Man kan drive med sitt uhindret, fordi samfunnet oftest baserer seg, i større eller mindre grad, på frihet under ansvar. De som ikke tar ansvar, har ingen som tar dem i nakken og tvinger dem. Derfor har vi enorme mengder mennesker som går til grunne i bunnløs meningsløshet og uverdighet.

 

Jeg mener at man skulle åpne for bruk av tvang. Det skulle ikke være anledning til å ødelegge sine egne liv. Ikke når det har følger for samfunnet. Og det har det bestandig. I mine øyne er avrusing og tvangsbehandling av narkomane like berettiget som tvangsinnlegging av psykiatriske alvorlige tilfeller. Om sykdom kommer som følge av et vanartet liv, eller motsatt, blir uvesentlig.

Les også
- Ja til mer tvangsbruk! (Fredag 30. juli 2004)


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits