Bush II

I forbindelse med presidentvalget ser vi at Europas politikere er redde for at Bush i sin andre periode vil fortsette med det de ser på som egenrådig utenrikspolitikk. Ikke minst her i Norge. I motsetning til mange i presse og media, samt de mest venstreorienterte politikerne, har nok de seriøse kommentatorer og politikere en viss forståelse av at en tilnærming mellom USA og Europa etter de siste års uenigheter ikke bare krever en holdningsendring i USA, men også en viss økt forståelse for USAs syn fra Europas side. Spørsmålet er om disse lederne har kraft nok til å få gjennomslag for sitt syn, ikke minst i EU, hvor Frankrike og Tyskland dominerer den USA-kritiske linjen.

 

Israelere frykter at de må betale prisen for økt samarbeid mellom USA og Europa. I en interessekonflikt der Europa på sin side i en kombinasjon av oljefrykt, terrorfrykt og muslimfrykt, som Dagen uttrykker det, krever at Israel må avstå fra det de kaller ?okkuperte områder?, og USA langt på vei forstår Israels behov for sikkerhet, er det ikke utenkelig at USA er villig til å ofre en del av sin støtte til Israel for å sikre sine egne behov for Europas støtte i Irak-spørsmålet.

 

For min egen del har jeg sett en del signaler på det Ne?eman skriver under, om at man når Arafat er borte, nærmest vil kreve at Israel anser den neste leder som ?passende palestinsk forhandlingspartner? uansett. I en lederartikkel nærmest krever skribenten at Israel skal godta enhver ny leder, og slår fast at feilen er på Israels side om heller ikke denne er ?akseptabel.?

 

Personlig har jeg liten sans for slik forenkling. La det stå klart at det er Israel som til enhver tid må anerkjenne den forhandlingspartner de står overfor.

 

Bush:  Pro-Israel, men...

av  Yisrael Ne'eman

 

Majoriteten av israelerne jubler over at Bush vant presidentvalget. Som den mest pro-Israelske president noensinne, forventer de fleste israelere at den samme ?forståelse? for deres sikkerhetsbehov fortsetter. Men mange har kort hukommelse. Før 11. september viste ikke Bush-administrasjonen noe stor sympati for Israels konfrontasjon med terror. Bush, og spesielt utenriksminister Colin Powell ba innstendig om selvbeherskelse, selv stilt ansikt til ansikt med bombene i Dolphinariam Disco (juni 2001) and Sbarro Pizza (august 2001). Arafat var fremdeles fredspartneren, israelske militære reaksjoner skulle være ?måteholdne? og det manglet klare ?bevis? på de palestinske selvstyremyndigheters medvirkning i terrorkampanjen.

 

Etter 11. september begynte Bush-administrasjonen å se terrorisme som en universell svøpe, men fordømte fremdeles Israel for å bruke ?overdreven styrke? når de iverksatte sine straffetiltak mot terrorbaser, som streiftog inn i byene på Vestbredden for å fange eller drepe terrorister. Så kom Karine A?- episoden i januar 2002 hvor Arafat ble tatt i løgn om en våpenforsendelse på vei til Gaza for bruk i terroristaktiviteter. Forsendelsen ble stoppet av den israelske marine. Arafat benektet alt, men fakta talte sitt tydelige språk. George Bush hater løgnere. Men til og med her, etter den forferdelige mars måned i 2002 som kulminerte i påskemassakren på Park Hotel i Netanya, ble Bush fornærmet da Israels ?Defensive Shield?-operasjon for å utrydde terrorisme på Vestbredden, varte i mer enn fire uker. Sharon fortsatte til tross for amerikanske innvendinger, og sa at ingen skulle få sette Israels sikkerhet på spill.

 

Først da Israel beslagla dokumenter fra selvstyremyndighetene signert av Yassir Arafat i Mukata-arkivene, som beviste den palestinske presidentens deltagelse i finansiering av terrorisme (dokumentene inneholdt spesifisering av midler beregnet for belter til selvmordbombing), kom presidenten skikkelig ned på Israels side. Amerikas sympati ble ytterligere vekket av frykten for nye angrep fra bin Laden og senere av involveringen i Irak.

 

Bush presenterte ?Veikartet?, som mislykkedes til tross for PA?s statsminister Abu Mazens (Mahmoud Abbas) arbeid for å få til innrømmelser sommeren 2003 (husker du ?hudna?en??), fordi han ble sabotert av Arafat og terrorisme. Men US-administrasjonen hadde store forhåpninger.

 

I disse dager iverksetter statsminister Sharon en ensidig tilbaketrekking fra Gaza med amerikansk støtte siden der ?ikke finnes noen palestinsk partner.? Dette ses på som ideellt på Israelsk side, i motsetning til amerikanerne, som ser på det som en nødløsning. Israelerne lurer seg selv om de tror at det i de neste fire år ikke blir en frenetisk leting etter en palestinsk partner for forhandlinger med Israel. Bush ønsker en bilateral avtale, en avtalefestet slutt på konflikten og opprettelsen av en palestinsk stat, ikke bare unilaterale israelske trekk.

 

Den amerikanske presidenten er på vei til sin andre periode, og Arafat er på vei ut. Sharon begynner tilbaketrekningen fra Gaza, kan miste sitt Likud-parti i prosessen og vil høyst sannsynlig stå for valg neste år. USA forstår Israels bekymring for terrorisme og sikkerhet mer enn noen gang før, men Washington har sine egne interesser.

 

Med den økende terror-truselen i verden, vil nå den andre Bush-administrasjon søke å koordinere sin politikk med Europa mer enn noensinne. EU vil kreve massive sikkerhetsmessige og territorielle innrømmelser fra Israel med en gang en ?passende palestinsk partner? dukker opp. Jerusalem må være årvåken for ikke å ende opp med å betale prisen for en tettere atlantisk allianse.

 

www.me-ontarget.com 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits