Nyttig om Muhammed-debatten

Debatten i kjølvannet av Muhammed-tegningene er opphetet, uoversiktlig og preget av misforståelser og innarbeidede vrangforestillinger. I tillegg presenteres vi for bare deler av den i media flest. Faktisk kommer en del svært viktig informasjon nesten ikke til syne, - informasjon som kan endre vårt bilde på saken.

I tillegg er folk flest ikke så godt orientert, verken om Islam eller for den saks skyld kristendom, selv om vi bor i et såkalt ”kristent” land. Det man vet, eller tror man vet, har man fått med seg gjennom media, som i sin iver etter ikke å støte eller opptre rasistisk, har unnlatt å stille mange av de kritiske spørsmålene til Islam. Dette gjør at dem som har interesse av at Islam fremstilles på en bestemt måte har hatt lett match. Imamenes ytringer, som går på at Islam er krenket og at millioner av muslimer er blitt fornærmet, blir tatt imot med åpne armer, nærmest som om det var en guddommelig åpenbaring. Godt hjulpet av den politiske venstresiden og akademia. Nå meldes det om at debatten fører til økt salg av bøker som Koranen, så muligheten er stor for at folk flest etter hvert får mer kunnskaper om emnet.

Rent politisk er det også en del forhold som av en eller annen grunn bare påpekes av de "smalere" media, som f. eks. kristelige aviser, - mens store medier som f. eks Aftenposten i stor grad unndrar seg sitt opplysningsansvar. Årsakene kan være blant annet at man ivrer slik for å fremstille en av partene som "offer" at man glemmer den profesjonelle distanse til saken riksmedia burde ha, blant annet i forhold til spørsmål om menneskerettigheter. Jeg ser heller ikke bort fra at også frykt, - redsel for selv å bli et offer for muslimsk terrorisme, er en årsak til denne ubalansen. Det kan ikke være tilfeldig at man de siste ti-femten årene f. eks i Israel - palestinerkonflikten har dreid bort fra et standpunkt til fordel for demokrati og vestlige verdier, mot et syn som mer og mer favoriserer muslimske organisasjoner, tilsynelatende helt ukritisk til deres holdninger i forhold til ovenstående.

Et eksempel på dette, i all sin gru, riktig nok et debattinnlegg, er Hilde Henriksen Waages kommentar til valget i de palestinske områdene, som endte med at den udemokratiske, islamistiske organisasjonen Hamas vant:

USA og Vesten har krevd at det skal være demokrati i Midtøsten. Så gjennomfører palestinerne et demokratisk valg til punkt og prikke. Når det ekstreme Hamas vinner, sier Vesten at nei, vi liker ikke dem dere har valgt. Hvis dere ikke gjør sånn og sånn, får dere ikke penger, sier Henriksen Waage.

Ovenstående illustrerer det underlige fenomenet at man later til bevisst å se bort fra at dette ikke henger på greip: Palestinerne har jo ikke med valget innført noe demokrati. Valget Hamas vant betyr slett ikke demokrati. Demokrati er på ingen måte et faktum før man har etablert et system som sikrer at folket gjennom det valgte styre faktisk er den makthavende faktor. Hvis demokratiet velger en terrorist – en som uttrykker udemokratiske og fiendtlige holdninger, f. eks at politiske motstandere skal dø, - da er det jo ikke noe demokrati, samme hva man hevder.

Fra Caplex’ definisjon av demokrati:
en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til. Ved direkte d. treffes beslutningene ved direkte avstemning, ved representativt d. av valgte representanter. Som viktige trekk ved et demokrati regnes allmenn stemmerett, rettssikkerhet, organisasjons- og ytringsfrihet og fri partidannelse.
Ofte betraktes et samfunn uten for store sosiale og økon. ulikheter som en forutsetning for et fungerende demokrati.

SUNT MED DEBATT
At vi nå har kommet dit hen at det er blitt en pågående debatt, er godt. Islam som religion er én ting, men det burde kommet mye mer frem at Islam er uløselig knyttet til politikk, og at Islams endelige mål er spredning av religionen over hele verden, og at en uavvendelig følge av dette er et styre basert på Koranen, med dens middelalderske syn på verdier som vi i Vesten ser som ufravikelige: retten til å ytre seg, retten til å tro på en religion, og til å la det være (Islam godtar f. eks. ikke frafall fra religionen), likeverd og likestilling mellom menn og kvinner (i Islam er mannen familiens overhode, og har en uhørt makt over familiens kvinner.) Man burde, i stedet for å benekte og bortforklare det hver gang religionens negative sider blir påpekt, se noe mer på hva som har skjedd oppigjennom historien der Islam har fått makt. Man burde også se på de politisk/religiøse målsetninger de lovlige muslimske grupper i demokratiske land har.

HVORFOR IKKE PROVOKASJON?
Ayaan Hirsi Ali, som selv er en ”frafallen” muslim, og som har hengende dødstrusler fra Islams tilhengere fordi hun er frafallen og kritiserer Islam, mener det er positivt at debatten nå starter også i Skandinavia, og hun er slett ikke redd for at tegningene har blitt oppfattet som provoserende. Tvert imot mener hun at provokasjon skaper dialog. Dette var tilfelle i Nederland, der filmen ”Submission” opprørte ytterliggående muslimer, og førte til drapet på filmskaperen Theo van Gogh.

Document.no refererer henne slik:
Profet-tegningen vil vise seg å ha vært en god ting. De tvinger europeere og muslimer til å ta en debatt om demokrati og islam. Det er en debatt hvor europeerne ellers har vært redde for å trå muslimene på tærne.
Slik formulerer Ayan Hirsi Ali situasjonen. Hun ber om at man løfter blikket og ser bort fra alt bråket, og fester seg ved at tegningene slår hull i en fastlåst situasjon. Det kan bli langt farligere for Europa hvis "toleransen" bare fortsetter. Da utvikles parallelle samfunn.

KJEMP FOR DEMOKRATIET FOR VÅR SKYLD!
Også andre, selv oppvokst i denne kulturen, og som kritiserer Islam offentlig, ber nå om at vi i Vesten ikke firer på våre krav om ytringsfrihet, til fordel for imamenes krav om unnskyldninger, som komikeren Shabana Rehman. Hun mener muslimene som nå føler seg fornærmet, ikke vet bedre.

De har lært at det finnes bare én sannhet, og Muhammed er hans profet. De har lært at kritisk tenkning, det å stille spørsmål, å være ulydig, blir besvart med ørefik, stokker, utstøtelse, fengsling, tortur og til slutt drap.

I den muslimske verden er det en opposisjon, mennesker som lider under disse holdningene, og som tør å si ifra, dels fordi de bor i land som har delvis ytringsfrihet på grunn av et sekulært styre, dels fordi ny teknologi har gjort det mulig å ytre seg, og bli hørt. Stemmer fra disse ber skandinaviske land ikke å unnskylde, men tvert imot stå for sin rett til å uttrykke seg, så ikke fanatikerne skal vinne kampen og faktisk få kneblet Vesten.

Noen av disse dissenterne har flyktet for sitt livs skyld, og fremtrer med innlegg i debatten i norske media. De ber oss innstendig ikke å gi etter for imamenes krav om å unnskylde publiseringen.

MUSLIMER MOT YTRINGSFRIHET
Det fremstår derfor i et nokså underlig lys når en del muslimer i Norge nærmest opptrer som imamenes forlengede arm, som advokaten Abid Q. Raja. Han kommenterer debatten i Morgenbladet, og kritiserer debatten generelt, uten å være konkret på hva han mener, men mer som et uttrykk for generell irritasjon. (via document.no, som etterlyser hva Raja egentlig vil frem til.)

En journalist i VG, Kadafi Zaman, opptrer også som talerør for imamene: Han skriver at Muslimer i Norge hevder de er forurettet og stigmatisert, selv om de regner seg som forholdsvis sekulære. De som publiserte tegningene får skylden for muslimenes raseri (offeret får skylden for overgrepet) og eventuelle sanksjoner overfor norsk næringsliv i utlandet. Avviser at muslimer skal respektere ytringsfriheten i Norge.

Venstresiden i politikken, med sine etter hvert velkjente boikottplaner mot Israel, er også med og nører opp under imamenes furting, i spann med en del kirkelige ledere, med Gunnar Stålsett & co i spissen.

NOEN SKJØNNER
Langt mer balansert er enkelte andre kommentatorer, som NRK’s Bjørn Hansen. Han sier klart hva konsekvensen av en unnskyldning – og et knefall for Islam vil føre til: Det tradisjonelle, ortodokse islam er et fremmedelement i vår liberale kultur.

Skulle denne del av islams kvinnesyn, rettssystem og kulturelle intoleranse bli dominerende i vår del av verden, må vi vinke farvel til flere hundre års liberalisering og humanisering av våre verdier. (…)
I dag forsøker religiøse fanatikere i den muslimske verden å tvinge demokratiske regjeringer i Skandinavia til ydmykende knebøyninger på grunn av tegninger i en dansk avis.
De har sannelig kommet langt når norske diplomater og statssekretærer snubler i bena på hverandre i Midtøsten for å uttrykke forståelse for de sårede følelser som er forårsaket ved at et hittil nesten ukjent blad på den kristne høyreside i Norge har brakt tegningene videre.
Hva blir det neste? Hvem har fornærmet hvem når det norske flagget brennes og norske borgere trues på livet? Her er det ikke bare spørsmål om å bli krenket, men om å hensette seg i krenket tilstand.

Tegneren Roar Hagen i VG skriver også en nyansert artikkel, og berører blant annet de muslimske karikaturene om jøder. Han peker på utfordringene i Islam: Islam og kvinnefrigjøring, Islam og homofili, Islam og rett til fritt religionsvalg, også rett til å frafalle en religion. Konversjonskrav ved inngåelse av blandede ekteskap og så videre.

MUSLIMSKE MEDIA SÅRER
At muslimene selv i årtier har karikert jødene samt deres demokratisk valgte ledere på en svært ondsinnet måte, som er langt mer ondsinnet enn de relativt godmodige karikaturene av Muhammed, er godt dokumentert. Men det kommer sjelden frem i debatten, og jeg har ikke en eneste gang hørt en muslim beklage dette eller det faktum at andre mennesker har blitt dypt såret ved tegningene. En kritisk journalist burde kunne ruske litt i selv den ”helligste” imam med nærgående spørsmål om dette.

HANDLER OM POLITISK MAKT
Bjørn Hansen i NRK peker også på den politiske maktkampen, og på det faktum at dette dreier seg om en eksistensiell konflikt som vi ikke må vike tilbake for å ta, og oppfordrer til ikke å tie i konflikten, men vise at vi ikke lar oss true til taushet.

I 1993 og årene framover fikk Samuel P. Huntingtons essay ”The Clash of Civilizations” mye kritikk, og enda i dag ligger det enkelte på hjertet å uttrykke at den pågående konflikten ”i alle fall ikke dreier seg om en krig mellom sivilisasjoner, som enkelte hevder”, men jeg vil tro dette etter hvert blir redusert til noen ytterst få eksentrikere, uten føling som de er med virkelighetens verden. For at verden nå i store trekk har beveget seg bort fra kampen om territorier og politiske ideologier til fordel for et gedigent oppgjør som går på kulturidentiteten og den religiøse tilhørighet og bakgrunn – selve sivilisasjonen man tilhører, noe man ikke så enkelt kan si ”jeg velger side” om, - burde etter hvert være meget klart.

Document.no skriver om denne krigen, som man nå etter hvert vel må innse er et faktum. De viser til Statsministerens far, Thorvald Stoltenberg, som også gikk for dialog for enhver pris, og at denne dialogen kostet 7500 muslimske menn livet.

Nå forsøker sønnen seg med samme taktikk. Men denne gang er det ikke bosniske muslimer det gjelder. De var "expendable". Det gjelder oss selv. Norske soldater, diplomater, vår eksport, vårt renommé. Og Gud bevare oss: kanskje også våre barn?

Derfor flakker Stoltenberg med blikket. Han vet hverken ut eller inn.

Det ville være lettere om han forsto at Vesten er i krig. At noen har erklært oss krig, både for vår samfunnsform og på grunn av vår makt og posisjon. Første bud er: erkjenn situasjonen, fokuser, forbered folk, gi dem noe å tro på.

I stedet er Bush-administrasjonens feil blitt en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Det har selvfølgelig sammenheng med en overvekt av venstreorienterte innen medier og akademia som fører korstog mot USA og alt som smaker av vestlig maktbruk.

IMAMER ØNSKET BRÅK
Hvorfor konfronteres Islams forurettede imamer så sjeldent med at denne oppstanden kommer nå, først fire måneder etter at tegningene først ble publisert? Og at imamene reiste Midtøsten rundt med bilder som aldeles ikke var på trykk i Jyllandposten?

Det burde ikke være noen tvil om at opptøyene er planlagt og ønsket. Man trenger ikke ha hovedfag i statsvitenskap for å skjønne det, det kan holde med norsk bondevett. For mennesker blir normalt ikke så opprørt av så lite uten at noe annet ligger bak, uansett kultur.

SYRIA
I Syria har myndighetene for eksempel meget god kontroll med demonstrasjoner. Ingen får demonstrere uten at det er behørig godkjent på forhånd. Likevel kunne demonstrantene brenne ambassadene uten å bli stoppet. Lee Smith i The Weekly Standard skriver i en analyse av oppstanden:

Derfor bør vi alle begripe at det var Syrias diktator, Basjar Assad, som i virkeligheten stod bak brenningen av den danske og den norske ambassaden. I tillegg til Damaskus er det dessuten bare i Beirut Assad har makt til å regissere den slags (bortsett fra at han, kanskje, kan få vennene sine i Teheran til å gjøre det samme).

Dette blir så vidt nevnt i media, men sannsynligheten er stor for at det er en meget stor del av årsaken til at de bagatellmessige bildene overhodet ble et problem. Det burde derfor få en meget større plass i helhetsbildet. Igjen har media et ansvar. Og som vanlig må man til relativt smale media for å få det med seg. I alle fall i Norge.

Til syvende og sist bør man være så ærlig at man går til den opprinnelige kilden for disse tegningene, Jyllandposten. Hvorfor ble bildene overhodet trykket? Publiseringen hadde nemlig overhodet ingen ting med provokasjon å gjøre, i alle fall ikke for provokasjonens skyld. Det var derimot en opplysende artikkel med bakgrunn i det økende press fra muslimer (som vi i ettertid har fått behørig demonstrert) som førte til selvsensur. Og som sådan burde publiseringen gjentas i samtlige aviser i Vesten, til det ble stille om saken.

Publiseringen var en prisverdig og modig ytring i et forsøk på å bremse det som er hele Europas bevegelse mot et samfunn dominert og terrorisert av et mindretall med ekstreme holdninger.

Jyllandposten skrev 29. september 2005 blant annet:

Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdsligt demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse. Det er bestemt ikke altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen.
Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits