Wake up, Occidente!

På den ene siden leste jeg i morges på tekst-TV at ”kampen mot terror ikke lykkes”. Man konkluderte med at alle forsøk på å hindre terrorisme var forgjeves. Underforstått i vår kultur, grunnet at vi selvfølgelig ikke må forsøke å slåss mot fanatikerne, vi må forstå dem. - For all del forstå dem.

På den andre siden melder både Vårt Land og Dagen at Israel kamp mot terroren lykkes. Israel har vært nådeløs mot islamistene. De har blitt likvidert fra helikopter, til høylydte protester fra velmenende ”freds”aktivister og velmenende regjeringssjefer i stille, fredelige, kjedelige sosialdemokratier. De har infiltrert dem med livet som innsats. De har bygget et avansert sikkerhetsgjerde mellom sine kjære og de onde og fanatiske selvmordsbomberne. Og har for det blitt fordømt av et samlet Eurabia.

Men like herlig: taktikken lykkes! De redder liv! Noen av deres barn får lov å leve opp, i stedet for å bli sprengt i tusen biter av en psykotisk drapsmann. (For de er jo psykotiske i gjerningsøyeblikket, samtlige av de muslimske fanatikerne som dreper for fote her i Norge, og da er de selvsagt psykotiske i Israel også.) Et lite spørsmål i den sammenheng: tror du israelerne tar Europas anklager mye innover seg, - når de ser på statistikken at tiltakene hjelper!? Jeg ville selv ikke vurdert det ett tusendels sekund en gang.

Ikke helt politisk korrekt, men likevel kan jeg ikke dy meg: det er ikke mulig at vi er bittelite grann ute av kurs? Et aldri så lite avvik på omtrent 180 grader, spør du meg. Av alle de såkalt opplyste vestlige land er det kun USA og noen få allierte, og selv der til store protester fra muslimvennlige krefter, som tør å kalle en spade en spade og gå til kamp mot denne djevelskapen.

Det er korrekt at vår kamp mot terrorismen ikke har lykkes. Men hvorfor, hvorfor? Det er for det første fordi vi ikke står samlet. Vi står ikke skulder til skulder og forsvarer våre barn mot det som vil flomme innover landet vårt. For det andre må vi skjønne at dette ikke er en kamp som kan kjempes militært alene. Det er en politisk kamp først og fremst.

Vi er uhyggelig tåpelige når vi gir oppholdstillatelse omtrent in blanco både til folk som er dømt for drap og terrorisme, og folk som fortsatt driver med det, samt en helt uhørt sløvhet fra myndighetenes side med sikkerheten hva angår å få uønskede elementer ut av landet, jfr. Hans i document.no, som skriver: Kan det tenkes at det er noe med en mangel på seriøsitet i det norske systemet? Kun flaks ser ut til å stå mellom oss og katastrofer, store som små. Hans skriver meget godt om dagsaktuelle hendelser, og sammenligner treffende alt dette med den manglende evnen til handling fra UD i romjula.

Ja, kunne det tenkes at det rett og slett mangler noe? At det mangler seriøsitet? Hva skyldes det at sløve, blide, smilende, tannløse biskoper og professorer og statsmenn og ditto media får så mye å si i disse sakene at bondevettet helt og aldeles later til å være borte? Helt borte. Mens menn, virkelige menn, som den gangen enn mann var en mann og et ord var et ord, blir latterliggjort og tegnet karikaturer av? Menn som ser farene som truer, menn med handlegraft og vågemot. Menn som reddet verden fra nazi-fascismen og kommunismen, som Fallaci skriver.

Man kunne godt ta innover seg en boktittel av samme forfatter: Wake up, Occidente! Våkn opp, Vesten! Men akk, den tittelen er også helt politisk ukorrekt.


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

hits