Balanse er å fortelle sannheten

Den vanligste kritikken jeg får, er at jeg er ubalansert. For eksempel Geir den 6. januar, der han sier: Apropos balanse og fordømmelse: Kan jeg få be deg gi et eksempel hvor du tar fram eksempler som kan skape balanse?”

 

Du som tror at media er noenlunde nøytral og objektiv, eller for den saks skyld seriøs: du er ganske enkelt på jordet i din naivitet. Les om CBS’ løgner om president Bush. Jeg mener ikke med dette eksemplet at alle media lyver bevisst, men jeg mener at mange gjør det, og de aller fleste er svært farget av sin overbevisning. Dette kommer tydelig frem av det media formidler. I betente konflikter svært tydelig. Midtøsten har alltid vært en viktig sak for folk, og vi har med sterke følelser å gjøre. Derfor blir også slagsiden større her enn ved de fleste andre saker som omtales i media.

 

Det er også et faktum at antisemittismen øker i Europa. Dette gir seg også uttrykk i media. Men kommer det frem for eksempel at EU ikke vil publisere resultater etter undersøkelser? Er vi våkne for at vi har en uhyggelig tradisjon for antisemittisme i Norge?

 

HVA ER ”BALANSERT FREMSTILLING?”

 

Jeg skal komme med eksempler. Først vil jeg bare avklare et punkt. Man tenker seg gjerne ”balanse” som en slags vekt. Er det mer på en side enn en annen, får vi en ubalanse. Man tenker seg at vekten må vise like mye på begge sider. Dette bildet halter, som alle bilder gjør, ettersom det er et forsøk på å konkretisere noe som er abstrakt. Vekten du kan tenke deg inne i hodet ditt er ikke fremstillingen av hendelsen, men det bildet du ser, er selve hendelsen. Bare tenk etter når du leser eksemplet under.

 

Les resten her...


Wake up, Occidente!

På den ene siden leste jeg i morges på tekst-TV at ”kampen mot terror ikke lykkes”. Man konkluderte med at alle forsøk på å hindre terrorisme var forgjeves. Underforstått i vår kultur, grunnet at vi selvfølgelig ikke må forsøke å slåss mot fanatikerne, vi må forstå dem. - For all del forstå dem.

På den andre siden melder både Vårt Land og Dagen at Israel kamp mot terroren lykkes. Israel har vært nådeløs mot islamistene. De har blitt likvidert fra helikopter, til høylydte protester fra velmenende ”freds”aktivister og velmenende regjeringssjefer i stille, fredelige, kjedelige sosialdemokratier. De har infiltrert dem med livet som innsats. De har bygget et avansert sikkerhetsgjerde mellom sine kjære og de onde og fanatiske selvmordsbomberne. Og har for det blitt fordømt av et samlet Eurabia.

Men like herlig: taktikken lykkes! De redder liv! Noen av deres barn får lov å leve opp, i stedet for å bli sprengt i tusen biter av en psykotisk drapsmann. (For de er jo psykotiske i gjerningsøyeblikket, samtlige av de muslimske fanatikerne som dreper for fote her i Norge, og da er de selvsagt psykotiske i Israel også.) Et lite spørsmål i den sammenheng: tror du israelerne tar Europas anklager mye innover seg, - når de ser på statistikken at tiltakene hjelper!? Jeg ville selv ikke vurdert det ett tusendels sekund en gang.

Ikke helt politisk korrekt, men likevel kan jeg ikke dy meg: det er ikke mulig at vi er bittelite grann ute av kurs? Et aldri så lite avvik på omtrent 180 grader, spør du meg. Av alle de såkalt opplyste vestlige land er det kun USA og noen få allierte, og selv der til store protester fra muslimvennlige krefter, som tør å kalle en spade en spade og gå til kamp mot denne djevelskapen.

Det er korrekt at vår kamp mot terrorismen ikke har lykkes. Men hvorfor, hvorfor? Det er for det første fordi vi ikke står samlet. Vi står ikke skulder til skulder og forsvarer våre barn mot det som vil flomme innover landet vårt. For det andre må vi skjønne at dette ikke er en kamp som kan kjempes militært alene. Det er en politisk kamp først og fremst.

Vi er uhyggelig tåpelige når vi gir oppholdstillatelse omtrent in blanco både til folk som er dømt for drap og terrorisme, og folk som fortsatt driver med det, samt en helt uhørt sløvhet fra myndighetenes side med sikkerheten hva angår å få uønskede elementer ut av landet, jfr. Hans i document.no, som skriver: Kan det tenkes at det er noe med en mangel på seriøsitet i det norske systemet? Kun flaks ser ut til å stå mellom oss og katastrofer, store som små. Hans skriver meget godt om dagsaktuelle hendelser, og sammenligner treffende alt dette med den manglende evnen til handling fra UD i romjula.

Ja, kunne det tenkes at det rett og slett mangler noe? At det mangler seriøsitet? Hva skyldes det at sløve, blide, smilende, tannløse biskoper og professorer og statsmenn og ditto media får så mye å si i disse sakene at bondevettet helt og aldeles later til å være borte? Helt borte. Mens menn, virkelige menn, som den gangen enn mann var en mann og et ord var et ord, blir latterliggjort og tegnet karikaturer av? Menn som ser farene som truer, menn med handlegraft og vågemot. Menn som reddet verden fra nazi-fascismen og kommunismen, som Fallaci skriver.

Man kunne godt ta innover seg en boktittel av samme forfatter: Wake up, Occidente! Våkn opp, Vesten! Men akk, den tittelen er også helt politisk ukorrekt.


Lus går som lus

Derfor kan man kjenne lusa på gangen. Da NRK Dagsrevyen meldte at myndighetene i Banda Aceh ikke slipper til det planlagte sykehuset Norges Røde Kors vil sette opp der, er det nok å se på ganglaget: her har vi med Islam å gjøre.

Jeg har ikke glemt jordskjelvet i Bam. Israel tilbød sin hjelp, men ”for skams skyld” kunne ikke Iran ta imot hjelp fra ”Lille Satan”, - og det må verden jo skjønne, ifølge Cordelia Edvardson. Og akseptere.

Samme elendigheten her. Nå har altså utallige mennesker blitt hjemløse, morløse, - farløse. Verden legger til side gamle stridigheter for å bistå. Man snakker om en enorm giverglede. Relativt sett er det jo også det, - men et spøtt i havet sammenlignet med hva vi ville gitt om vi hadde hjerte for saken.

Men det var nå det, det var et sidesprang. Islamistenes hadde inntil 2. juledag hovedsete i Banda Aceh. De hadde etablert et Taliban-lignende, halv-autonomt Sharia-styre, en stat i staten, der kristne som prøvde å misjonere ble strengt straffet. Libertypost skriver at den Store moskeen i Banda Aceh hadde omtrent samme status som Karbala, Qom, Medina og Mekka på listen av muslimers ”Ti på topp” av ”hellige plasser.”

 

Disse Allahs sønner har helt tydelig ikke så mye omsorg og empati for sine egne at det kan samles på en teskje. Ikke mer enn de hadde på Bali, i New York, i Madrid, eller når de sprenger israelske busser fulle av skolebarn. Her teller politikk, enten skylden ligger på de muslimske indonesiske styrkene, eller på de muslimsk-fascistiske separatistene. Man makter ikke en gang i en enorm nasjonal krise å sette til side sitt evindelige mellomværende. Ikke en gang for å redde liv. For å sitere Moshe Sharon enda en gang: overalt hvor du har Islam, vil du ha krig.


Muslimske Brorskap på terrorlisten!

Ahmad Al-Baghdadi, professor i politisk vitenskap ved universitetet i Kuwait, skrev nylig en artikkel i Al-Siyassa og senere i ukeavisen til de egyptiske myndigheter, Akhbar Al-Yaum. Han etterlyste en bannlysning av det Muslimske Brorskap og konfiskering av deres finansielle kilder, og kritiserte også USA’s policy overfor denne organisasjonen.

Tre arabiske seniorpolitikere anklaget organisasjonen det Muslimske Boderskapet for terrorisme: innenriksministeren i Saudi Arabia klaget over at de biter i den hånd som før dem i det Saudiske kongedømme; den syriske president Hafez Al-Hassad kunne ikke finne noen annen løsning på deres terror enn å utslette dem … og nylig sa den egyptiske presidenten [Hosni Mubarak] åpent og klart at organisasjonen det Muslimske Broderskap er en terrorristorganisasjon som Egypt ikke trenger. Ved Allah, bare Satan trenger dem.

(…)Derfor har regionen ingen fremtid så lenge slike organisasjoner som disse fortetter å eksistere – og i særdeleshet det Muslimske Broderskap, som er den mest utbredte og den organisasjon som har mest midler i islamske banker. Derfor er det ingen enne løsning enn å ødelegge dem politisk og økonomisk. Trenger USA noe klarere bevis enn det den egyptiske presidenten nylig uttalte til Der Spiegel:

Det Muslimske Broderskap har en terrorist-fortid. De har drept en statsminister og andre som ikke er enige i deres politiske mål. I 1954 prøvde de til og med å sprenge president Gamal Abdel nasser. Nei, det siste vårt land trenger er en gruppe som det Muslimske Broderskap. Religiøst eller sekterisk hat skaper skiller i hele samfunnet. Religiøse partier er en trusel mot landets fred og stabilitet.

Les mer på MEMRI (The Middle East Media Research)’s webside.


Tydelig signal?

Jagland mener palestinerne ved å velge Abbas sender et tydelig signal om at de ”ønsker forhandlinger, samtidig som de tar avstand fra vold”. (Aftenposten)

 

Dette er en politikers tåketale. Palestinerne signaliserer nok noe. Men neppe at de tar avstand fra vold. Hamas sier de vil samarbeide, men de har tidligere forlangt at Abbas trekker tilbake sin forpliktelse i forhold til Veikartet.

 

 Se på disse hendelsene og analysen (Odd Myrland i Miff):

 

Nyttårsaften tente Abbas en fakkel i Gaza for å markere 40-årsdagen for at Fatah (den største fløyen i PLO) gjennomførte sitt første angrep i Israel og bombet et vanntårn. "Den som avfyrte det første skuddet, den som tente gnisten og den første fakkelen for 40 år siden, martyren Yasser Arafat lever og vil fortsette på sin vei," sa Abbas, akkompagnert av skudd i luften og hurrarop.

Da han begynte sin valgkamp i Ramallah i desember, sa han at det ikke vil bli fred før Israel fjerner alle bosetningene, trekker seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967, godtar en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad, godtar at de palestinske flyktningene vender tilbake og slipper fri alle palestinske fanger.De tre første betingelsene har mange i Israel betydelig forståelse for. Den nest siste betyr at det ikke lenger vil finnes et land i verden med jødisk flertall, et sted som jødene kan flykte til når det blir vanskelig. Og den siste betingelsen betyr at det skal være helt straffefritt å drepe sivile jøder i Israel.

Også i en rekke andre taler har han lovt flyktningene at de en dag skal kunne vende tilbake til Israel. Nesten alle israelske jøder avviser dette.

 

Et punkt som kan bli avgjørende, - og ødeleggende for palestinernes ”ønske” om fred, er at heller ikke han vil avvæpne terroristene. Han bekrefter at han vil følge samme linje som Arafat, - ikke avvæpne dem. Dette betyr, skriver Myrland:

 

 
Med dette bekrefter Abbas at det palestinske styret ikke har gjort noe for å stanse terroren, og heller ikke vil gjøre det i fremtiden. Israelerne har dermed vært, og vil fortsatt være, nødt til selv å stanse terroren ved å bruke sikkerhetsgjerdet, veisperringer og alt det andre de blir kritisert for.

 

Israels statsminister Ariel Sharon forventer at PA’s kamp mot terror starter umiddelbart. (Haaretz.)

 

 

NTB kommer med ett av sine gullkorn: Et av de største problemene Abbas står overfor er de elendige levekårene i Gaza og på Vestbredden, men etter valget kan han håpe på økt internasjonal hjelp.

 

 Mer hjelp! Til et folk som har fått mer hjelp enn noe annet folk pr. hode, men som har skuslet det bort. Hva med først å gjennomgå det som Arafat og hans slektninger har stukket bort? Det virker som om tålmodigheten med palestinske islamister er uendelig. Hva om EU og verdenssamfunnet stilte krav, kom med et tydelig signal om at det nå blir øyeblikkelig slutt på volden? Jerusalem Post skriver at PA har 30.000 mann i Gaza, og med letthet kan stoppe avfyringen av raketter og bomber. Hvis de ville.

 

 


Islam i Europa

Under overskriften over skriver Peter Normann Waage en kommentar på ?side 3? i Dagbladet 2. januar. Teksten over bildet sier: ?La oss håpe at 2005 blir året da vi også i Norge forstår hvor fruktbart det er å ha en muslimsk befolkning.?

 

Når man setter seg ned og skriver en artikkel i Dagbladet, forventes det at man har satt seg inn i det emnet man skriver om. Det er derfor ikke aktuelt å anklage Waage for uvitenhet. Han må utvilsomt vite en hel del om Islam.

 

Jeg går derfor ut fra at Waage underslår kjente fakta når han fremstiller situasjonen slik: ?Det foregår en innbitt kamp innen den muslimske verden om herredømme over sinnene. Terroristenes høyeste ønske er at deres forståelse av Islam blir enerådende.?

 

Langt på vei kan man si at terroristenes ønske har gått i oppfyllelse, takket være muslimenes egne holdninger. Man skal ikke skjære alle over en kam, her er jeg helt på linje med Waage. En muslim er ikke skyldig i ugjerninger han ikke har begått. Men dette handler om holdninger. Det handler om hva som er til det beste for Norge. Waage mener tydelig nok at det er en berikelse for oss. Han tenker nok på kulturlivet.

 

Problemet er at dette ikke dreier seg om en rettsak hvor man skal dømme mennesker skyldig eller ikke. Det dreier seg om Europas fremtid, - hvilken retning vi alle sammen skal ta i fremtiden.

 

Det han derfor, mot bedre vitende underslår er for alvorlig til at det kan stå uimotsagt. Waage underslår at muslimene, også de ?reformvennlige? ? hvis de finnes, - her i Norge, faktisk ikke stilte opp i fakkeltoget som ble arrangert i Oslo for å markere avstand til drapet på Van Gogh. Med ett eneste unntak stilte ikke én imam opp. Han underslår at lederen for Muslimsk Råd i Norge, Zahid Mukhtar, uttrykte ?forståelse for? drapet på Van Gogh, og siden nektet å ta utsagnet tilbake.

 

Waage underslår at Qaradawi, en av de mest innflytelsesrike personer i den muslimske verden, støtter et tradisjonelt Islam: Koranen krever dødsstraff for apostasi (det å forlate Islam) dødsstraff for homoseksualitet og utroskap, og fysisk avstraffelse eller dødsstraff; dessuten at menn har rett, under bestemte betingelser, til å slå (dog ikke skade) sine hustruer, og at det er forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Han støtter også palestinske selvmordsangrep mot sionister. (Islam Online.)

 

Waage kan heller ikke være uvitende om at Qazi Hussain Ahmed ble invitert til å tale i Norge, av muslimer her i landet. Ahmed er leder for Pakistans Jamaat-e-Islami, et islamistisk parti som har enorm oppslutning. Teologen og politikeren støtter åpenlyst terrorisme og drap av sivile.

 

Waage bør også vite om den uløselige bindingen mellom Islam og politikk, slik at vi egentlig ikke snakker om en kulturutveksling alene, men også om en politisk retning. Er det for eksempel helt OK for Waage om det etter hvert skulle bli et flertall i Europa som støtter Sharia-lovgivning?

 

Waage ønsker at debatten om islam blir løftet opp fra ?det frykt og hatskapende babbelet?. Jeg kan saktens være enig. Dette dreier seg ikke om hat, eller grunnløs frykt, heller ikke om å skape forestillinger blant folk. Det dreier seg om å se resultatet av Islams påvirkning på mennesker som i sin religiøse søken blir kuppet av en trosretning som er destruktiv. Destruktiv for mennesket og for samfunnet. Man må være blind for ikke å se det.

 

Og så dreier det seg om å fremholde og vurdere alle fakta, ikke bare de ?hyggelige? når man skriver om et emne. Det gjør Waage ikke.


hits