Leseverdig på document.no

Document.no har en serie artikler som peker på at deler av den norske regjeringen (SV) og omtrent alle media unnlater å informere om, og de unngår å sette lyset på det negative ved Islam og Hamas, og på den måten nærmest forsvarer terrorisme og islamisme, - og fører sine lesere og lyttere bak lyset.
Document.no er et meget nyttig korrektiv til andre media hvis man ønsker å få mer seriøs informasjon om hva som egentlig foregår.


Hamas - hva kampen gjelder

Erik Solheim sier takk for sist til Jonas Gahr Støre for at SV tapte boikott-kampanjen. De ni punktene han la frem igår, har en helt annen retning og holdning enn utenriksministerens. Dette dreier seg ikke om grads- men om vesensforskjeller, og mediene er notorisk upålitelige. De er røykleggere av første rang. (...)

Identifikasjonen med palestinerne har gått så langt at man begynner å se verden opp ned: At Israel trekker seg ut av Vestbredden og legger ned bosettinger, er en større trussel mot freden enn det Hamas står for.

Eller som bistandsminister Erik Solheim sa det i Dagsnytt Atten igår: -Israels fortsatte okkupasjon er den største faren i Midtøsten.

Det er vanskelig å fatte at et tema og en konflikt norske medier og politikere har dekket så tett over så mange år, kan kommenteres med en så grunn forståelse. Eller er det de ideologiske føringene som har overtatt? Tidligere så man verden ut fra PLOs synsvinkel. Nå er det Hamas.

Også FN nedgraderer Hamas-kontakt


Aftenposten og sympatien for Hamas

Det må være et tegn i tiden at Aftenposten på lederplass har samme syn som Klassekampen i kritikken av utenriksminister Jonas Gahr Støre for å ha suspendert hjelpen til Hamas-regjeringen. Og det er ikke Klassekampen som har beveget seg mot venstre! (...)

Gahr Støre usikker? Igjen nedlatende. Brevet til Condoleezza Rice: "pinlig". Hør magisteren taler! Men denne selvbevisste, arrogante lederskribenten avslører sitt ståsted når han (det er nok det!) skriver at Gahr Støre "med et pennestrøk" forandret norsk Midtøsten-politikk. Det er samme sprøyt som Nils Butenschøn kom med i en selvhøytidelig kronikk. Han mente brevet og formuleringen måtte betraktes som en traktat!

Gahr Støre viser at han følger med i internasjonal politikk. Israel er for lengst ute av karantenen og er i dialog med det internasjonale samfunn. Norsk mainstream er på full fart bakover, til de trygge årene under Yassir Arafat, da palestinerne var underdog.

Gahr Støres "defendable borders" var innenfor internasjonal diskurs om temaet. Den grønne linjen fra 1967 er en våpenhvilelinje, og ingen internasjonalt anerkjent grense. Justeringer vil komme.

Opphisselsen over denne lille deferens til den politiske utvikling står på ingen måte i forhold til det man ikke vil snakke om: Hamas' valgseier, et parti som har antisemittisme som sentral planke i sitt charter.

Aftenposten synger fra det samme blad som de andre: Det er farlig å isolere palestinerne. De kan finne på å søke støtte hos ekstremister!

Ekstremister? Dette er absurd. Hamas har kontakt med Hizbollah i Libanon, og derigjennom med Teheran og Damaskus. Kan det bli mer ekstremistisk? Al Qaida holder på å etablere seg i Gaza.

Det NRK ikke forteller

På Søndagsrevyen i går kveld snøvlet Einar Lunde seg gjennom en reportasje omhandlende den israelske hærens angrep mot mål på Gaza-stripen. Det kom naturligvis ikke frem at dette er et forsøk på å uskadeliggjøre bygninger og installasjoner som brukes som skjulesteder og utskytningsramper for raketter - som PA i henhold til inngåtte avtaler ikke har lov til å besitte.


Når nok er nok

 
Noen ganger er rett mann på rett plass en kvinne.

Unni Helland, pedagog i Drammen, åpner et innlegg på side 2 i Drammens Tidende 5. april (dessverre ikke på nett) med ordene:

Selv har jeg nok problemer med kvinnesynet i Islam. Nok en Muhammedkrusning i kongeriket Norge.

Hun tar fatt i historien om læreren i barneskolen som stoppet undervisningen fordi det var lagt opp til at man skulle tegne Muhammed. Pedagogen utbryter: Kjære vene, har vettuge folk mistet bakkekontakt?

Hun forteller historien om en muslimsk far som var innkalt til at tverrfaglig møte på en skole der også representanter for skolens ledelse, barnevern, politi, samt elevens lærer var innkalt. Det var store bekymringer knyttet til guttens adferd.

Den muslimske faren håndhilser på rektor, politi, barnevernsrepresentant, - alle tilfeldigvis menn, - men ikke på guttens kvinnelige lærer. Helland lurer på hva hun selv hadde gjort i an slik situasjon. Etter overveielse, etter å ha kunnet forberede seg har hun kommet til at dette har passert hennes toleransegrense:

At vanlig norsk høflighet slik skal kunne tilsidesettes, er for meg svært krenkende, - og helt uakseptabelt. Vi har i dette landet ført en hard likestillingskamp, og så skal vi settes mange generasjoner tilbake? Nei takk! Jeg ville spurt denne pappaen hvorfor han nekter å hilse på meg, og hadde han svart at det var fordi jeg var kvinne, ville jeg forlatt møtet.

En bagatell - det er guttens interesser vi skal ivareta? Så enkelt er det ikke! Hvilken mannsmodell skal vi godta at enkelte muslimske gutter skal oppdras i? Noen ganger er nok nok.

Unni Helland skriver på slutten av innlegget at hun selv aldri i sine 34 år ved Fjell skole har møtt en slik far. Helland er ingen rasist. Hun vant "fredsprisen" ved Drammen Fredsfestival i 2004:

Årets fredspris gikk til Unni Helland, for sin innsats for fred og mellommenneskelig forståelse. Hennes innsats på Fjell skole har skapt grunnlag for flerkulturell aksept hos barna og foreldre. Hennes budskap mot rasisme har vært tydelig i alle år og har preget hennes aktiv deltagelse i samfunnsdebatter og skolearbeid. Vi takker Unni Helland for alt hun har gjort for Fjell Skole. Vi håper at alle barna kan bære videre som voksne, de prinsipper av toleranse og respekt for hverandre som er så nødvendig i vår utfordrende tid.

Men altså: nok er nok.


Welcome to the World!

Dagen med interessant leder i dag. De henviser til Espen Søby (skal være Søbye, forfatter av "Kathe, alltid vært i Norge") som anmelder boka "Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz. Prosa (ikke på nett.)
I det faglitterære tidsskriftet Prosa (nr. 1/06) har Espen Søby ei omfattande melding av boka. Han framhevar mange positive sider ved framstillinga, men han påpeikar også eit svakt punkt. Det gjeld det norske ansvaret for holocaust.

Søby seier at boka med rette er «radikal, på-gående og nådeløs» når det gjeld jødehat og holocaust som har føregått i utlandet, men når det gjeld «analysen av antisemittismen i Norge, er den imidlertid slapp, unnvikende og tannløs».

Når det gjeld behandlinga av jødane her i landet under siste verdskrigen, heiter det at tyskarane sine norske samarbeidspartnarar «som oftest servilt fulgte opp ordrene». Til det spør Sørby om det finst «et eksempel på at tyske ordrer ikke ble fulgt opp når det gjaldt jødeforfølgelse»? Dagen.

Vi liker å se på oss selv som vellykkede og frihetselskende og romslige. Kanskje vi skal nedjustere bildet av oss selv til litt nærmere virkelighetens verden, så vi kan få gjort noe med det som tydeligvis er vårt potensiale?

- For å bruke milde ord.


På kanten av stupet?

Verdens sivilisasjon er på randen av den Tredje Verdenskrig, en massiv konflikt hvor den islamske verden vil påtvinge sin ideologi på landene i Vesten. Disse uttalelsene kommer fra Meir Amit (85), en tidligere Mossad-sjef. Han skulle inderlig ønske at Europa så den truselen de står overfor, og at de ville stå sammen.

Men slik er det ikke. Det til tross for at det har vært utallige terror-angrep mot Israel, Europa og USA, Irans antatte atomvåpenproduksjon og opprør i Irak og Afghanistan, samt muslimske opptøyer over hele verden.

Israel blir stadig angrepet av palestinske terrorgrupper. Siden desember 2000 har 993 israelere blitt drept. Spania ble rammet i 2004 av et koordinert serieangrep mot den offentlige kommunikasjon, som drepte 192 mennesker. London ble utsatt for bomber mot dets kommunikasjonssystem. Frankrike har vært åsted for muslimske opptøyer og vold, og 11. september 2001 ble 2986 mennesker drept da USA ble utsatt for koordinerte terrorangrep.


Voldelige muslimske opptøyer på Vestbredden, i Syria og Libanon etter Muhammed-karikaturene som ble trykket i en dansk avis. Opprøret sprer seg fra Midtøsten til Europa.


Meir Amit, som var sjef for den israelske etterretningsorganisasjonen fra 1963 til 1968, ble nærmest legendarisk, både på grunn av Mossad-operasjonene han ledet i denne perioden, men også fordi han utviklet taktiske metoder som senere ble brukt av etterretningsorganisasjoner over hele verden.

Amit anmodet de vestlige stater sterkt om å "gå sammen og arbeide sammen" i intervjuet, som var eksklusivt for WND's Aaron Klein og ABC Radios John Bachelor sendt på sistnevntes nasjonale program, (lytt til interjuet her...)


Han uttrykte beklagelse for at Kina og Russland ikke vil samarbeide, men støtter opp under Irans atomprogram. Men Amit er på ingen måte overbevist om at en militær løsning er det beste. Ikke som førstevalg i alle fall.


Amit gjør oppmerksom på at Iran på ingen måte er et israelsk problem, som mange later til å ville tro.

... dette [Irans atomprogram] er et globalt problem. Ditt spørsmål refererer til hva Israel kan gjøre, Men Israel kan og bør ikke gjøre noe på egen hånd, annet enn kanskje å legge frem ideen om at dette er et problem for hele verden, og at hele den vestlige verden burde stå sammen, rekke hverandre hendene og arbeide sammen.

WorldNetDaily


Meir Amit
ble født i Tiberias, Israel i 1921, studerte forretningsorganisasjon i New York etter gymnaset, ble med i Haganah i 36, var stridende offiser i Forsvaret i 40- og 50-årene, ble sjef for den militære etterretningen i Israel i 54, og ble utnevnt til det samme tre ganger, avbrutt av perioder som general i både Nord- og Sørkommandoen. Han var Mossad-sjef fra 1963 til 1968.


hits