Tilfeldig og tilfeldig

Israels ambassade reagerer med fortørnelse og sjokk over at diktet "Nida al-Azzais - en palestinsk skolejente" blir brukt som eksamensoppgave for årets 10. klasser. Fagnemnda for norsk i grunnskolen svarer at valget ikke er en politisk handling. I heftet kunne vi like gjerne ha brukt en tekst om israelske barn som blir drept av palestinske selvmordsbombere.

Det er underlig at alle disse tilfeldige valgene som like gjerne kunne slå ut den ene veien som den andre, aldri gjør det.


Å ri to hester

 

Sveits har et problem. Hva som får et land til å velge å være nøytral i en krig som rammer hele verden, ligger utenfor min fatteevne. Men det problemet er forlengst passert. Nå er det landets nøytrale grunnholdning til andre destruktive krefter som volder dem hodebry.

Ingen som er oppvokst i Vesten er vel uenig i at Sharia-lovene er uakseptable, med sine undertrykkende og strenge forordninger. Kanton Genéve i Sveits sørget derfor for at direktøren for Genéves Islamske Senter, Hani Ramadan, måtte gå fra jobben sin i 2003, etter en artikkel i Le Monde hvor han forsvarte steining til døde for utroskap. Han skrev også at troende var beskyttet for å bli smittet av aids. Kantonsmyndighetene mener dette er "anti-demokratiske holdninger" og nekter å gi ham jobben tilbake i senteret som er drevet av den sveitsiske stat.

To ganger har Ramadan fått prøvd saken sin i retten, og begge gangene med suksess. Men myndighetene nekter tvert å gi ham det han og hans advokat mener han har rett til, nemlig jobben tilbake, med full integrering. Appelldomstolen mener mannen fremdeles har status som offentlig ansatt, og har dømt myndighetene til å betale ham full lønn. Disse er imidlertid ikke enig i dommen, og vil heller betale ham en erstatning, ettersom han i deres øyne ikke er ansatt lenger...
(Swissinfo)

Når man på samme tid vil være nøytral og godta absolutt alle holdninger, OG ivareta sine borgeres sikkerhet eller stenge ute holdninger som over, da har man et problem. Kardemommeloven er vel egnet i Kardemomme By, men ikke så mange andre steder. Vi vil nok se flere eksempler på denne konflikten mellom "de frie" og muslimene i fremtiden. Det går dårlig å ri to hester samtidig, særlig når de etterhvert vil hver sin vei...


En rakett eller ti

 

Kauysha-raketten som ødela et bakeri i SchlomiI går skrev jeg om undersøkelsen som viste en overrepresentasjon i media av drap på israelere i forhold til palestinaarabere. Jeg tviler sterkt på at undersøkelsen kunne konkludert med det samme i Norge. Document.no tviler også på det.

Det er i alle fall ingen ting i norske media som tyder på en fordømmelse av at palestinaarabere fortsetter sin terrorvirksomhet i til dels ganske stor stil. En rakett eller ti er da ingen ting å bråke for...

Jeg har en samleside her hvor du kan se hva som har skjedd i et visst tidsrom, hvor hendelsene likevel omtrent ikke er nevnt med ett ord i norske medier. Vi kunne jo tenke oss følgende situasjon: En enkelt rakett fra Israel mot arabiske bygninger... Ville media tiet da?

Onsdag kveld ble et bakeri i Schlomi truffet av en såkalt Katushya-rakett (bildet) og svært skadet. I går torsdag landet nok en rakett i Israel, denne gang på Dov-fjellet i nord-Israel, denne forårsaket ingen skade. Forsvaret vet ikke sikkert hvor rakettene kommer fra, så de vil ikke foreta seg noe foreløpig. Forsvarsminister Mofaz sier Israel ikke ønsker eskalering på den libanesiske grense. (Ynetnews, Haaretz.)


FN's unndragelser

 

Vårt Land melder i dag om en undersøkelse foretatt av ABC, CBS og NBS som konkluderer at media vier mer tid til omtale av drepte israelere enn drepte palestinere.

En "uavhengig" journalist, Alison Weir, har foretatt undersøkelsen. Han uttaler: "Vår analyse avdekker et urovekkende mønster av utelatelser og ulik vektlegging, som alvorlig hindrer seernes mulighet til å forstå konflikten."

Antall drepte israelere stilles opp mot antall drepte palestinerarabere, og antallet er som kjent langt større å arabisk side. Som eksempel nevner avisen at 680 palestinske barn er drept, mens det på Israels side er drept 118.

Hva er kriteriet for at mediedekning skal kunne kalles å være "urovekkende"? Det er ikke antall drepte som først og fremst er interessant. Det store antallet drepte barn over er helt udiskutabelt en tragedie, enten disse barna er arabere eller jøder. Det interessante, som media bør være interessert i, og som media bør formidle rettferdig, er at alle disse er drept, og hva som forårsaker disse drapene, ikke hvem som har de største tapene. Ubalansen er lett å forklare.  For det første har Israel et uhyre effektivt forsvar, mye mer slagferdig enn arabernes. For det andre bor palestinaaraberne uhyre tett, og avfyrer sine salver og sine raketter fra sivile områder, midt inne blant barn, fra skoler og i folkemengder. Helt i strid med Genéve-konvensjonene. For det tredje skyver araberne barna foran seg under skuddvekslinger, for å oppnå medias interesse.

Men hva forårsaker alle drapene på uskyldige? Staten Israel ble proklamert for snart 57 år siden, i tråd med en avstemming i FN, som et resultat av sionistenes arbeid i mange år for å få sitt erobrede hjemland tilbake, og som en nødvendighet fordi verdens mange jøder ble nektet asyl hvor som helst etter utryddelsen av 6 millioner av dem under den 2. verdenskrig.  Allerede den første dagen ble landet angrepet.

FN's charter sier om organisasjonens oppgave i sitt første punkt: "Å bevare fred og sikkerhet mellom folkene. For  nå dette mål skal det tas effektive forholdsregler. Trusler mot freden må hindres og fjernes. Aggresjon eller annet brudd på freden må undertrykkes. Ved fredelige midler og i i samsvar med prinsippene for rettferd og internasjonal lov utjevne eller løse internasjonale tvistespørsmål eller hendelser som kan føre til brudd på freden."

Til tross for charteret gjorde FN absolutt ingen ting verken for å stanse de agressive handlingene, eller for å forhindre det i å gjenta seg. Prinsippet om likeverd gjelder ikke Israel. Jeg siterer Israels første statsminister David Ben Gurion:

De Forende Nasjoner gjorde ikke sin plikt da araberstatene angrep Israel straks staten var etablert. Heller ikke løftet organisasjonen en finger i alle de år araberne brøt sine forpliktelser ifølge FN's charter. Artikkel II binder organisasjonen og dens medlemmer til å handle i overenstemmelse med følgende prinsipper for å nå målet for arbeidet:

1) Organisasjonen er basert på full likestilling mellom medlemsstatene.

2) Alle medlemmer må avgjøre sine internasjonale tvister ved fredelige midler og på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferd ikke bringes i fare.

3) Alle medlemmer skal avstå fra trusler om bruk av makt overfor andre staters territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller på en annen måte handle i uoverenstemmelse med formålet for de Forente Nasjoner.

Som en direkte og uunngåelig følge av FN's unndragelse og dobbelmoral, hadde og har staten Israel kun én mulighet å unngå fullstendig utslettelse. Egypt hadde før fredsavtalen som erklært mål å utslette Israel. PLO har det fremdeles nedfelt skriftlig i sitt charter. Iran sier det åpenlyst. Den eneste muligheten de hadde var å bli så sterke militært at ingen lenger kunne true dem uten store konsekvenser for dem selv, samt å bygge et forsvar som effektivt kunne stanse terrorisme på grensen.

Jeg har én gang i mitt liv møtt et menneske som sa hun ville la en tenkt morder gå løs på hennes barn uten å reagere for å forhindre det. Alle andre jeg har snakket med i snart 45 år har sagt at de ville prøve med alle midler å stoppe mordene. Jeg kan vanskelig forstå argumentene for å hindre verdens eneste stat for jøder denne menneskerett. At det går hardest utover dem som starter angrepet, araberne, er en uunngåelig følge av ovennevnte forhold, nemlig FN's manglende oppfyllelse av sitt eget charter, samt arabernes aggresjon. Alternativet var at Israels myndigheter skulle la alle angrep og all terrorisme foregå helt uhindret. I så fall hadde vi ikke hatt staten Israel i dag, og verdens jøder hadde ikke hatt ett trygt sted.

Det er ikke antall drepte som "som alvorlig hindrer seernes mulighet til å forstå konflikten," men medias manglende vilje til å bringe seerne og leserne de faktiske opplysninger, blant annet om ovenstående.


Aldri mer!

Vi skal aldri mer bli tatt uforberedt. Jøder skal aldri mer være uten et hjem, uten et sikkert gjemmested, uten beskyttelse. Aldri mer skal vi bli tatt på sengen.

Det er det alt dette dreier seg om, dette man kaller Midtøsten-konflikten. Man har gradvis dreid fokus bort fra selve saken, nemlig at jøder som overlevde nazismens utryddelser under 2. verdenskrig, ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Selv etter de grusomheter som rystet verden den gangen, og som overlevende etter Holocaust nå minnes på Yad Vashem-museet hvor statsminister Ariel Sharon uttalte ordene over, var det ingen land som ville ta imot jødene. I dag er det kommet så langt at Israel av enkelte kalles en terrorist-stat, og lederne dets omtales av flere som nazister, og til og med norske skinnhellige politikere uttaler: "Hvis det er noe som er en trussel mot verdens fred, så er det den israelske okkupasjonen." (Thorbjørn Jagland i Aftenposten 21.03.2003) Hvilken ironi!

Alle disse fiender av jødene, alle disse politiske motstandere av Israel, alle disse som innerst inne ikke liker jøder, men skjuler motviljen bak "politisk uenighet", og alle vi som elsker dette folket som har gitt verden så mye, både av kultur og visdom: Israel er kommet for å bli. De vil aldri gi seg. All krig man starter mot dem, vil ende med at de utvider sine grenser ytterligere, de utbrer sitt demokrati, jødene vil få ørkenen til å blomstre der fattige arabere satt i støvet og forbannet dem. Ubønnhørlig. Hykleridomstolen i Haag, korrupsjonens Mekka - FN's ledelse, EUrabia - EU, alle samme strever helt forgjeves.

Til tross for all motstand går det bra med denne demokratiets utpost i et muslimsk kaos av undertrykkelse og drap, henrettelse av unge mødre som har blitt "urene" ved at de har blitt voldtatt, æresdrap, undertrykkelse av kristne, selvmordbombing, flykapring og annen terrorisme, et usannsynlig virvar av ondskap, hat, misunnelse og spetakkel, korrupsjon og vanstyre. Og til tross av det helt uforståelige faktum at vi såkalte siviliserte mennesker støtter sistnevnte part i konflikten, og ikke jødene, så er de altså nå såpass sterke at de kan si: Aldri mer!

WE HAVE NEVER BEEN BETTER OFF!

Only 60 years ago,

They were leading Jews to their death

Like sheep to the slaughter!

No Country, No Army. 55 years ago!

 

Seven Arab countries declared war

On the small Jewish State,

Only a few hours old!

 

We were then 650,000 Jews!

Against the rest of the Arab world!

No IDF [Israel Defense Force].

No mighty Air Force,

Just tough people

With nowhere to go.

Lebanon, Syria, Iraq, Jordan, Egypt, Libya, Saudi Arabia, attacked all at once.

Hele diktet her...


Hvorfor underslås sannheten?

Hvorfor stikker politikerne og media hodet i sanden og later som om de ikke vet eller bryr seg når vi snakker om trusler fra muslimer, mens man forarges og opprøres av det samme når truslene kommer fra andre?

Anne Rygh Pedersen skremt av truslerI Tønsbergs Blad 29. april sto en artikkel hvor Fylkesordfører Anne Rygh Pedersen (AP) uttrykker ubehag og uro på grunn av trusler og slibrigheter mot hennes person. Det forstår vi godt, og støtter journalisten når hun sier:

Det kan blåse hardt på toppene i politikken. En ting er å ha en åpen debatt med uenighet og verbal opphisselse. En helt annen ting er det når politikere rammes av anonyme telefonoppringninger, tekstmeldinger og brev hvor avsender ikke gir seg til kjenne.
(...)

? Har du anmeldt dette til politiet?
? Nei. Men jeg har spart på brevene, og jeg går til politiet om dette fortsetter, sier fylkesordføreren, som har permisjon fra jobben som operasjonsleder i Vestfold politidistrikt.

I en annen sammenheng med en annen kvinnelig AP-politiker, nemlig Lise Christoffersen i Drammen, er også trusler og sjikane tema. Denne gangen var det en Frp-politiker som var truet, og da het det (sitat LC ifølge Drammens Tidende):

Alle som deltar i den offentlige debatt må av og til tåle høy temperatur og ukvemsord som kan ta form av trusler.

Forskjellen på de to forholdene er, i tillegg til at det dreier seg om to forskjellige politikere som blir truet, at det i sistnevnte tilfelle dreide seg om trusler fra en eksplisitt befolkningsgruppe, nemlig muslimer.

Jeg vil anta at det ikke er så stor forskjell på macho-nivået hos de to politikerne Lise Christoffersen og Anne Rygh Pedersen. Begge er AP-topper som i stor grad har hatt ambisjoner og har nådd sine mål. Man kan anta at de er tøffe kvinner som vet å bruke både albuene og hodet. Jeg vil derfor med stor sikkerhet anta at Christoffersen egentlig mener det samme som Rygh Pedersen: det er ikke akseptabelt med trusler. Man skal kunne hevde sine meninger i et demokrati, uten risiko for sin helse eller sitt liv.

Derfor blir spørsmålet: Hvorfor lyver Christoffersen? Hvorfor sier hun at det er OK med trusler fra muslimer, mens det er grunn til å anta at hun egentlig mener det motsatte? Jeg forventer ikke noe svar. Men til deg som leser: tenk over spørsmålet. Hvorfor stikker politikerne og media hodet i sanden og later som om de ikke vet eller bryr seg når vi snakker om trusler fra muslimer, mens man forarges og opprøres av det samme når truslene kommer fra andre? Ovennevnte eksempel er jo ikke noe enestående.


hits