Flyktninger i all evighet?

Jødiske flyktninger fra IrakI helga kom jeg over et interessant innlegg i Tønsbergs Blad. Jeg har ikke lykkes å få tak i forfatteren, men tar sjansen på å publisere innlegget i sin helhet. Det setter lyset på en spesiell side ved Midtøsten-konflikten som man kan observere og dra slutninger ut fra, eller man kan la det passere pannebrasken uten å gjøre seg noen som helst refleksjoner. Velger du det siste, er du i godt selskap. Mainstream media, FN, hele den arabiske verden og alle deres sympatisører, de fleste land i verden som er avhengig av olje og derfor et godt forhold til sjeikene, - alle er skjønt enige om at det ikke er noe spesielt å legge merke til. I alle fall lar de seg ikke merke ved det.
Men det er det. Det er ikke mindre enn en oppsiktsvekkende forskjellsbehandling.
(Bildet viser jødiske flyktninger fra et arabisk land - Irak, - flyktninger som aldri fikk noe tilbud om hjelp fra FN.)

Etter den annen verdenskrig ble Polen flyttet vestover, med det resultat at den polske befolkning i den østlige del ble delvis deportert av sovjetrusserne og resten fikk 24 timer på seg til å komme seg over til polsk territorium. Polakkene ga tyskerne i det som inntil da var tysk land omtrent samme behandling; flere millioner måtte flytte vestover.

Tsjekkoslovakia kastet ut omtrent to millioner sudet-tyskere og seks hundre tusen ungarere, som ble mottatt av henholdsvis (det ennå ikke oppdelte) Tyskland og Ungarn.

De fordrevne minoriteter opplever saktens sin situasjon med bitterhet og harme, men politisk har det aldri vært reist noe seriøst krav om å få flytte tilbake eller flytte grenser på ny - Europas grenser ligger fast, og folkeforflytningene er internasjonalt akseptert.

Men, sett at Tyskland og Ungarn, fremfor å integrere flyktningene, i stedet i 55 år hadde tvunget dem til å bo i en randsone i Polen og Tsjekkoslovakia, (nå Tsjekkia og Slovakia), uner en konstant ensidig antipropaganda overfor disse landene, forsynt dem med våpen og drevet intens opplæring for stadige rakett- og geriljaangrep på bønder og øvrige bosetninger hvor tyskere og ungarer tidligere bodde, i den hensikt å bemektige seg deres gamle område og kaste ut eller likvidere den nåværende befolkning. Ville så Polen, Tsjekkia og Slovakia vende det annet kinn til, eller slå tilbake?

Og - i så fall, hos hvilke land ville vår sympati ligget, og hvem ville for eksempel fått internasjonal støtte, ikke minst fra FN?

Dette tankespinn er intet mindre enn absurd, men i Midtøsten er dette presis hva som foregår. Den opprinnelige konfliktårsaken var den omgående krigserklæringen fra araberstatene da Israel ble opprettet.

Tjøme, 7. juni 2005
Øyvind T. Foss

Ta også en titt på for eksempel denne artikkelen, tipset av Celvin Ruisdael, og spesielt setningen: De som har tatt borgerskap i de land de har søkt om asyl, blir imidlertid ikke lenger regnet som flyktninger. Bare for sammenligningens skyld...

Du kan lese mer om denne spesielle ordningen som bare gjelder Israel, og ellers om urettferdighetene som er begått i FN's omhyggelige regi her (pdf, Norsk Israelsenter)

Mer om fakta og myter rundt flyktningeproblematikken:
Jewish Virtual Library
Et spørsmål om retorikk
Peace with realism
Camera


Kritisk fokus på FN

Rabbani, president i den Islamske stat AfghanistanAvisen Dagen setter i dag igjen fokus på FN.

Det har utvikla seg ei form for FN-fundamentalisme som vi er sterkt urolege overfor. Vi er urolege med tanke på den einsrettinga av tanken som ligg i dette. Vi bør prinsipielt ha eit kritisk forhold til alle overnasjonale organisasjonar som opptrer med ei form for styrande mynde.(...) Reint faktisk er det også slik at FN har ei rekkje medlemsstatar som ikkje er demokratiske, og nokre må seiast å vera diktatur. Den islamske verda har stor innverknad i FN, og det bør tilseia at vi, med vårt kristne verdigrunnlag, bør opptre kritisk og sjølvstendig.

Avisen viser til et intervju med Torkil Åmland, der han sier: FN fungerer ikke i tråd med folkerettens likhetsprinsipp og er et rent maktpolitisk organ. Yom Kippur-krigen i 1973 var et klart brudd på folkeretten, og den foregikk midt i en FN-sesjon, men FN sa intet om den. Men de uttaler seg gjerne når det skjer mindre episoder på Gaza eller Vestbredden. Det er meningsløst å gjøre FN til folkerettens munn.

Avisen skriver videre:

Sjølv om det var FN som i siste instans la det ideologiske fundamentet for å oppretta staten Israel, har landet seinare opptrådt svært kritisk i høve til landet, og endatil stempla sionismen som rasisme. Det har vore afrikanske diktaturstatar og islamske land som har gått i spissen for fordømande vedtak i høve til Israel, og den demokratiske verda har gjeve etter ? slik fungerer jødehatet.

Åmland meiner at FN ikkje er så fredsskapande som mange vil ha det til. Nokre gonger fungerer det heller motsett. Han meiner det er dei frie, demokratiske landa vi bør samarbeida med, fordi det er desse som kan virka til fred og utbreia menneskerettane. Det var ikkje FN som fekk ein slutt på den kalde krigen, men USA og Nato. Det er helle ikkje FN som går i spissen i kampen mot dagens terror.

Det er høyst nødvendig, og et tegn på våkenhet at noen reagerer, og ikke lydig aksepterer statministerens floskler om å "følge FN-sporet" som han pleier. FN har utviklet seg til en høyst partisk organisasjon, og det er i seg selv et alvorlig varsko det Åmland peker på, nemlig at en rekke av medlemsstatene i FN er regelrette diktaturer. De bryter selve grunntanken bak FN allerede ved inngåelsen av medlemskapet. Sagt i rene ord er det en skam for den frie verden at disse land overhodet får stemmerett uten selv å etterleve reglene som danner fundamentet for FN.

Tidligere har jeg pekt på denne kronikken, skrevet av Aleksander og Georg Rabl, som også fokuserer på vår tildels ukritiske holdning til FN, og de påviser ved flere eksempler at FN slett ikke er en objektiv og uhildet organisasjon, men høyst manipulerbar og i virkeligheten en svært forutinntatt part i sakene gjennom sin majoritet av muslimer og Islam-vennlige stater.

(...) For det andre er det faktisk i dag slik at den sterkeste bestemmer, og indirekte beskyttes av FNs passivitet. Saddam drepte kurdere, Milosevic drepte albanere, Nord-Koreas Kim Jong Il dreper befolkningen "sin" og regjeringen i Khartoum løfter ikke en finger for å stanse nedslaktningen i Darfur. Hvorfor? Nettopp fordi slike banditter er sterkest. FN er ikke selv i stand til å handle og virker samtidig som et hinder for at andre aktører handler. Den foreldete og moralsk rensede soveputefolkeretten går foran innbyggernes liv.


Inntrykk fra Vestbredden

Fra "Pekka" i VG Diskutér har jeg fått et innspill som kan være av interesse. Pekka skriver blant annet til meg:

"Jeg er klar over at bloggen din ikke er noen diskusjonsforum, men føler at jeg må legge ut litt balanse i det hele. Situasjonen er vanskelig for begge parter. Jeg føler at jeg har gjengitt virkeligheten slik jeg oppfatter den. Jeg har ikke møtt noen terrorister, og kan følgelig ikke si at alle palestinere er terrorister, på samme måte som jeg ikke kan si at alle isralelere er zionister og okkupanter. Hvis jeg gjør det, blir det galt, like galt som det bildet media gir av situasjonen her nede."

Selvfølgelig er situasjonen vanskelig for begge parter. Selvfølgelig er ikke alle palestiner-arabere terrorister, eller alle israelere sionister, eller alle sionister rasister. Jeg regner med at de som følger med i bloggen min har fått med seg dette. Mitt hovedanliggende har vært og er å peke på hvorfor situasjonen har blitt så vanskelig for begge parter, i stedet for å gjøre som mainstream media og politikere, som bare ser siste "sjakktrekk," og dømmer ut fra et utrolig kort korttidsminne.

Så innlegget fra "Pekka" en anelse redigert:

Hei dere.

Jeg tillater meg å skrive litt i bloggen til Willy, siden jeg for tiden ikke kommer inn på VG diskuter. Noen av dere er sikkert kjent i området, og vet hvilke steder jeg henviser til. Hva jeg jobber med, og hvor, går jeg ikke inn på her, men jeg har daglig kontakt med mange palestinere og israelske bosettere.

Jeg skriver bare det jeg ser, og trekker ingen slutninger av det jeg ser, utover de erfaringer jeg har gjort.

Jeg observerte for et par uker siden, mange veisperringer på veiene ut av Jerusalem. Dette varte flere dager, og grensepolitiet sjekket alle biler med arabere inni. På noen av veiene inn til Jerusalem, spesielt tunnelveien, ble man også sjekket på vei ut av Jerusalem, (På vei til Vestbredden).  Så en dag var sperringene borte, og noen dager senere kunne jeg lese i avisen, Haaretz, at to palestinere var arrestert for planlegging av et dobbelt selvmordsangrep i Jerusalem. Av det jeg kunne se, var bombebeltene ikke funnet, men det ble lett etter dem i området rundt Pizgat Zeev, rett nord for Jerusalem.

For noen dager siden, så jeg at grensepolitiet igjen hadde satt opp sperringer på veien ut av byen. Det var også kontroll på veien inn til byen, og køen var lang fra kontrollen til den første tunnelen. Dette har foregått tre dager på rad, så det er ikke umulig at de er på utkikk etter noen navngitte menn eller at det er et bombevarsel på gang. (Det er ikke alt som blir rapportert i media, før i ettertid.)

Jeg jobber med en palestiner, (?Abdallah?), som har, etter forholdene en god jobb, og god inntekt. Han tjener 10 tusen shekel i måneden, og får det til å gå rundt. Han fortalte meg at han i forrige uke hadde kjørt rundt til samtlige ansatte i firmaet og delt ut lønningene. Han har bitt seg merke i en seksbarns far som får 2 tusen shekel i måneden. Man kan spørre seg hvordan den familien har det om dagen, med seks små maver som skal mettes og en enslig inntekt på knappe 3000 kroner i måneden. Denne mannen er ikke alene. Det er mange som han, som jobber 10 timer om dagen i solsteiken, og ikke ha mer enn maksimum 3500 shekel. (ca kr. 4500,-)

Jeg snakket med en kar som bor i Beit Jalla. Han sa at situasjonen var vanskelig for dem. Før intifadaen begynte i år 2000, kunne han kjøre hvor han ville, og han kunne uten videre ta kona med på biltur i bosettingen han jobbet i. I dag er det en umulighet. En palestinsk bil kommer ikke inn i bosettingen. Den må parkeres i god avstand utenfor, og vedkommende i bilen, må vise id-kort og gyldig arbeidstillatelse for å slippe inn. Vel innenfor må han følges hele tiden, slik at han ikke har muligheten til å gjøre noe som kan tolkes som en terrorhandling.
Selv har jeg forståelse for det når det gjelder preventive handlinger mot terrorisme, men for den uskyldig palestinske arbeideren som må brødfø familien, er dette en belastning.

Her om dagen var jeg nødt til å ta et ?ambulanse oppdrag?. En palestiner i en bosetting fikk et hjerteinfarkt. Jeg ble oppringt av sjefen hans, ?Abdallah?, som ba meg komme til stedet, og jeg fikk pasienten inn i bilen. Han var oppegående, men hadde det ikke godt. Han hadde brystsmerter med utstråling i venstre arm, og kaldsvettet.
I full fart kjørte jeg til veikrysset ved El Khadr, og fikk hjulpet han over veisperringen, og over til ?taxiholdeplassen? på andre siden. Jeg ba sjåføren om å kjøre til sykehuset i Betlehem. Selv returnerte jeg til bosettingen pasienten jobbet i, og ga ?Abdallah? tilbakemelding. Pasienten er nå utskrevet, og er i fin form.

Det er andre gang på en uke jeg kjører et akuttoppdrag. For noen dager siden fikk en annen kar en stein i bakhodet. Han fikk et stort kutt, og blødde en del. Da var det bare å kjøre han til veisperringen ved Efrat. Ved rundkjøringen der, kan man ta veien ned til Betlehem. Den går også gjennom El Khadr. Der har IDF tømt store mengder jord over veien, slik at bilkjøring blir umulig. (Det samme er gjort på den andre plassen jeg nevnte). En taxi plukket opp pasienten, og han har det bra, og er noen sting rikere i dag.

?Abdallah? bor i Betlehem. Han har som nevnt en god jobb, og har kjøpt en BMW på bruktimport fra Tyskland. Her om dagen spurte jeg ham hvor han kunne kjøre for å komme til og fra på Vestbredden, siden IDF hadde sperret veien på begge sider av El Khadr. Abdallah svarte meg at han kjørte gjennom Beit Jalla, og ned på tunnelveien, og da kunne han kjøre hvor han ville, bortsett fra inn i Israel og bosettingene. Han svarte meg at IDF kun sjekket om han hadde gyldig ID-kort, og lagde ingen hindringer for ham. Da jeg spurte ham hvorfor IDF sjekket ham ved Beit Jalla, sa han at dette var stedet IDF kunne ha kontroll med hvem som kjørte inn og ut av Betlehem/Beit Jalla siden det var en del militante palestinere i området. Det var også grunnen til at veien til El Khadr var sperret med jord.

Når man kjører tunnelveien ut av Jerusalem mot Vestbredden, kommer man først til et veikryss hvor man kan kjøre opp til Har Gilo og Beit Jalla. Etter ca 300 meter, kommer man til nok et kryss, hvor man kan ta til venstre mot El Khadr. Dette er nordsiden av byen, og krysset er blitt til en slags skyss stasjon for folk som skal til og fra jobb. Her står det opptil 50 palestinske drosjer og minibusser som frakter palestinere helt fra Hebron og til Betlehem, og som skal videre på jobb inne i Israel og bosettingene rundt.
Her kan man også ta til høyre mot Tzur Hadassa og Bet Shemesh i Israel. Det er også en vei som går til Husan.
Veien til Husan var også sperret med jord. Dette medførte at palestinere som bodde i Nahalin og Husan, ikke kom til El Khadr helt uten videre. De måtte da kjøre gjennom Husan, og ut via krysset til Beitar Illit, som er en religiøs bosetting. Der kunne IDF lett sjekke alle biler og fotgjengere når det var et terrorvarsel på gang. Ved sperringen ved El Khadr, kunne IDF bare sende en bilpatrulje, og da var området dekket effektivt. Dette skjedde hver gang det hadde vært en bombe i Jerusalem samt når det var en terrortrussel på gang.

Nå har IDF fjernet sperringen i krysset fra Husan til El Khadr, og dette letter trafikken mellom Nahalin, Batir, Husan og videre mot Hebron. Tusenvis av mennesker har fått lettere tilgang, men dette kan endre seg hvis det skjer et terrorangrep i Jerusalem. De to andre sperringene til og fra El Khadr, blir opprettholdt inntil videre.

På vei ut av Jerusalem mot tunnelene, kan man se Betlehem som ligger rett sør for Jerusalem. Det er lett å se muren som går rundt Betlehem. Den deler Beit Jalla fra Betlehem, og mellom tunnelveien og Betlehem er det en olivenlund. Her ferdes det daglig palestinere på stier mellom trærne.
Jeg har ikke studert området i kikkert, men jeg ser at det er et opphold i muren på to-tre hundre meter. Om det er åpent der, eller gjerde i mellom, kan jeg ikke se med det blotte øyet. Muren derimot, ser man godt, og den strekker seg hele veien fra Betlehem og nedover gjennom Beit Jalla og mot El Khadr, før den forsvinner over åskammen.

Bilde kan fåes på forespørsel.

Bosetterne.
Hva slags folk er det?  Er det en flokk gærninger som gjør så mye vondt som mulig mot palestinerne, eller det folk som vil bo ?der det skjedde??
Bosetterne er etter det jeg har skjønt, en sammensatt gruppe. De aller fleste, er religiøse jøder. Mange av dem er bevæpnet fordi de ferdes gjennom områder som til tider kan være utrygge. Det de har til felles, er at de vil bo ?der ting skjedde? for et par-tre tusen år siden, da landet etter sigende ble gitt til jødene av Gud.

Noen av bosetterne er fanatisk religiøse. Mange er ortodokse, og andre igjen er ?vanlig? troende, som tror på en Gud, og vil leve i fred med alle, der ute. Jeg har snakket med noen som godtar alle mennesker som de er, og andre igjen godtar bare jødedommen, og ingen andre. Noen av dem kan nok, etter norsk målestokk, ansees som en flokk gærninger, og en liten gruppe av disse igjen gjør sitt for å ødelegge for palestinske bønder som høster oliven.

Det er ikke lett med noen få ord, å beskrive det som skjer. Jeg har skrevet ned noen ord om det jeg har sett, hørt og erfart. Jeg har ikke trukket noen konklusjoner om okkupasjonen og grunnene til dette. Jeg observerer at soldatene er der, at bosetterne er der, og at palestinerne ikke har det lett.

At media på sin side kommer med sine kommentarer og artikler gjør at man fort kan forvirres. Jeg ser at Willy gjør sitt for å beskrive det som skjer, og det er positivt. Her nede er det ikke svart eller hvitt.

Her finner man hele regnbuen. Dessverre er folk fargeblinde!


Muhammeds og Ghozlans løgnaktighet

 

Til tross for at mange norske politikere, deriblant statsministeren er mer opptatt av å "bygge broer mellom ulike kulturer" enn å "peke på det som skiller oss", til tross for at SSB ikke vil oppgi riktige tall om konsekvensene av innvandringspolitikken, til tross for at media kritiserer dem som peker på uheldige sider ved kulturer som nå strømmer inn i landet og kaller det "generalisering" og "aggressive utfall", så er det faktisk saker og ting ved en del av de mennesker som nå strømmer inn i landet vårt, som kan og bør påpekes og fordømmes. - Og ikke minst gjelder dette deres religiøs-politiske ledere.

Jens Tomas Anfindsen gjør et grundig arbeid med å belyse noe av det vi som et kristent, demokratisk samfunn ikke kan akseptere i forhold til Islam. På sitt nettsted honestthinking.org utgir han nå en kronologisk oversikt som påpeker, sannsynliggjør og langt på vei beviser han at Basim Ghozlan, forstander i det Islamske Forbundet i Norge farer med uærlighet. Helt i tråd med religionen selv, som ikke har noe bud om ikke å lyve som kristendommen har, men tvert imot oppfordrer de troende til med alle midler, herunder falske utsagn, avtalebrudd (Sure 9:7-12) og løgner, å bekjempe de vantro og utbre Islam. Profeten Muhammed går selv foran med et godt eksempel (jfr. "Hudabajjah-avtalen".)

Anfindsen peker på uttalelser av Ghozlan som er løgn. Med oppfordring til Ghozlan om å komme med tilsvar, utfordrer han ham på hans egne uttalelser, og setter opp en indisiskjede som langt på vei beviser blant annet at Ghozlan har opptrådt urederlig og manipulerende, og at Norge har en muslimsk religiøs leder som støtter jihad i form av terror og vold mot sivile jøder i Palestina.

Indisiekjeden baserer seg på at (1) Ghozlan har uttalt seg til støtte for palestinske selvmordsbombere og til støtte for palestinske terrororganisasjoner; (2) at Ghozlan gjennomgående og overalt gir uttrykk for at han betrakter den jødiske staten Israel som en okkupant; (3) at Ghozlan betrakter den muslimske rettslærde Yussuf al-Qaradawi som en betydelig autoritet, samtidig som Qaradawi er en islamist som er beryktet nettopp for sin sterke oppfordring til selvmordsaksjoner mot Israel. Videre (4) har Ghozlan uttalt seg i støttende ordelag om Det europeiske fatwarådet, en organisasjon som ledes av Qaradawi og som i 2003 utstedte en fatwa som detaljert definerer alle voksne israelere (unntatt militærnektere) som ?okkupanter? og ?stridende?. Hele denne indisiekjeden underbygger Anfindsens anklage om at når Ghozlan sier han kun støtter selvmordsangrep mot ?settlere?, men fordømmer angrep mot ?uskyldige sivile?, så må dette forstås på bakgrunn av at Ghozlan ikke regner voksne israelere (unntatt militærnektere) som uskyldige sivile, men som okkupanter og settlere.

Videre finnes det eksplisitt evidens for at Ghozlan står for akkurat det som disse indisiene indikerer. I en artikkel sier Ghozlan at ? Når israelere kommer fra langtvekkistan for å okkupere, er det meget aktuelt å ofre liv for å bekjempe dem.? Altså betrakter han israelere som okkupanter det er legitimt å bekjempe. Videre, i diskusjon med Robert Levin sier han, ?Selvfølgelig finnes det uskyldige i Israel, som blant annet barn og de som nekter å tjene i militære.?  Dette siste utsagnet etablerer hinsides rimelig tvil at det forholder seg akkurat slik Anfindsen har sagt, nemlig at Ghozlan faktisk støtter væpnet kamp mot Israel (ikke bare settlere), og at han ikke betrakter voksne israelere (unntatt militærnektere) som uskyldige sivile.


Nelson Mandela - en ekte frihetskjemper?

Mandela og ArafatAt Mandela har fått utrettet mye for sitt folk og for menneskeheten er det ingen som helst tvil om. Mandela er en stor personlighet. Men han er ingen ekte frihetskjemper.

Han har gjort alvorlige feilgrep, og det inntil nylig. Da terroristen, israelhateren og bedrageren Arafat døde i november 2004, sa Mandela følgende i en uttalelse fra sin barmhjertighetsorganisasjon:

Arafat er en av vår tids mest fremragende frihetskjempere, som gav hele sitt liv for palestinernes sak. Vi ærer hans minne i dag. (...) Det er med stor sorg vi noterer oss at hans og hans folks drøm om en palestinsk stat fremdeles ikke har blitt en virkelighet.

Arafats organisasjoner (PLO, Fatah) og alle de terroristorganisasjoner han støttet har alle som uttalt mål å etablere en arabisk stat på ruinene av Israel. Sagt med andre ord: drømmen om en palestinsk stat vil aldri bli betraktet som en virkelighet før jødenes stat er fullstendig utslettet og araberne har tatt over.

Mandela og ArafatEkte frihetskamp dreier seg ikke om å utslette et folks eksistens. Ekte frihetskjempere støtter ikke terrorister. Ekte frihetskjempere kysser ikke terrorister.

Jeg siterer "Kamen" fra TV2 Veggavisen:

Jeg kan bare ikke fri meg fra tanken på hva som ville skjedd hvis Arafat hadde "lykkes" på samme måten som Mandela. Hva om Arafat hadde klart å fjerne Israel fra kartet som selvstendig nasjon og etablert sitt "palestina" på ruinene. Mine venner, jeg lyver ikke, jeg har diskutert med politikere i Arbeiderpartiet som har uttalt at de ville båret Arafat opp Karl Johan på gullstol, dersom han hadde klart dette! Tenk deg da hvordan det står til videre utover på den venstresosialistiske fløyen, disse som marsjerer taktfast under faklene til fordel for marxist-leninismens "fortreffelighet", for diktaturene rundt om i verden.

Man kan alltids gjøre seg noen refleksjoner rundt dette.


Ikke høre, ikke se

Dagbladet 9. juni: gripende om tvangsekteskap. "Saima" født i Norge, men med opprinnelse fra Pakistan forteller gripende om sine fryktelige opplevelser, om vold og æresbegreper. Artikkelen omtaler blant annet rapporten fra Human Rights service: Innvandring gjennom ekteskap.

Jeg våknet opp midt på natta. Jeg visste ikke hvor jeg var. Jeg hadde veldig vondt. Døtrene mine sov i rommet. Jeg tok veska mi og sprang...

Jeg møtte ham første gang på bryllupsnatta. Jeg var veldig lei og trist, men tenkte at jeg måtte forsøke å gjøre det beste ut av det. Jeg innstilt på at jeg måtte.

Han ville ikke akseptere norske venner, klær, at jeg gikk på skolen. Han ville ha meg hjemme, sier Saima.

Da hun sa nei til dette slo mannen sin gravide kone. Senere fikk hun ikke lov til å ta med sitt nyfødte barn på helsekontroll fordi det var mannlige leger der. De norske vennene hennes fikk ikke ta på barnet.

Ikke si noe, ikke høre, ikke se

Dagbladet, samme dato, i lederartikkel:

I kjølvannet av Rahilas tragiske dødsfall i Pakistan er det virvlet opp mye grums. Blant annet en påminnelse om aktiviteten og holdningen til Human Rights Service. Tatt i betraktning at organisasjonen finansieres over statsbudsjettet og den posisjon som dens talskvinne Hege Storhaug har fått i mediene, er dette tankevekkende.

Søndag uttalte hun seg til Dagbladet om ahmadiyyamuslimene på en måte som heldigvis er sjelden i Norge: «Grunnen til at de ser på seg selv som mer liberale, er at de er undertrykte - og at kvinnene gjerne er bedre utdannet enn sunni- og sjiamuslimske kvinner er. Men det er dessverre ingen sammenheng mellom utdanning og liberale holdninger. Det så vi med all tydelighet med dem som sto bak angrepene 11. september.» Mener hun at de er potensielle terrorister, eller er dette bare en «tilfeldig sammenlikning»?

Ved sin generalisering og sine aggressive utfall bidrar Human Rights Service til at skillet mellom «oss» og «dem» opprettholdes. La heller integreringen bli et fellesprosjekt, ikke noe som tres ned over «de andre».

Her kan man med rette hevde at det ikke er evnen, men viljen det står på. For Dagbladet vil ikke se problemene, til tross for at de er presentert med ekstrem tydelighet i samme avis, samme dag.


Han slo først tilbake!

 

Våpenhvile truet, ettersom Israel gjengjelder angrep.

Under denne overskriften skriver Independent om Israels tiltak for å stoppe Hamas' rakettutskyting mot israelere fra Gaza-stripen. Det er verdt å stoppe litt opp og se på denne måten å uttrykke seg. Dette er nemlig svært vanlig i media når det gjelder mine venner jødene.

Da jeg var gutt og slåss med brødrene mine, fikk jeg noen ganger skylden for spetakkelet. Hvorfor ble det slåssing? Jo, fordi broren min slo igjen! Han var den skyldige simpelthen fordi han våget å forsvare seg! Samme resonnementet som over, med andre ord.

Ett punkt til: Våpenhvile truet? Jeg ajourførte en måneds tid de palestinske terrorangrep jeg kunne komme over i presse og på IDF's egne sider. Det ble mange hendelser så å si hver eneste dag. Altså under en såkalt våpenhvile...

Skal vi følge resonnementene over blir situasjonen som følger:

Det er alltid fredelig i Midt-østen så lenge Israel ikke forsvarer seg. Om det hver dag skytes ut raketter eller sprenges bomber har ingen betydning, så lenge det bare er israelere som blir rammet. Derimot trues idyllen straks dersom Israel slår tilbake.

Er du i stand til å se at dette er slik det blir fremstilt? Ser du at dette faktisk er slik media ønsker vi skal se det? Hva med å skrive for eksempel det som er den virkelige situasjonen:

Gjentatte angrep fra palestinerne også under hele den såkalte "våpenhvilen" er en konstant trusel for liv og helse for Israels innbyggere. Nå tar Israel omsider igjen.


Fritt frem for muslimsk arabisk folkemord

Voldtekt som våpenHykleriet har ingen ende. I Darfur voldtas svarte kvinner hver dag. Alle land har voldtekter, selvfølgelig, skriver Nicholas D. Christof i New York Times. Men i flyktningeleirene i Darfur er ikke de grusomme historiene unge kvinner hvisker om tilfeldig kriminalitet, men en systematisk voldtektskampanje for å terrorisere sivile og drive dem bort fra "arabisk land" - voldtekt som policy.

Hykleriet består i måten de hjerteskjærende menneskeskjebnene beskrives. Hvis de nevnes, da. FN er ute av stand til å ta affære. Med majoritet (57 medlemsstater) av arabere i FN er det i praksis vankelig å fordømme det som kan beskrives som arabisk etnisk rensning og folkemord. Europa er påfallende lite interessert i å få en slutt på islamiseringen.

Det strider nemlig mot Europas interesser å fornærme de mektige araberne. Nøkkelord: Olje og økonomiske interesser.

Til vi europeere begynner å interessere oss og kommer med et ultimatum overfor regjeringen i Sudan kan det gå svært så lang tid. FN vil heller neppe komme med reolusjoner som fordømmer misgjerningene. I mellomtiden er det mer eller mindre fritt frem for voldtekter med myndighetenes velsignelse, akseptert slavehandel (meget godt dokumentert), avkutting av lemmer, drap, ran, tvangs-islamisering og andre krenkelser av menneskerettighetene. Og i mellomtiden bruker de politisk korrekte ord og uttrykk som desinformerer og underslår virkeligheten.

Slavehandel, massakrer og etnisk rensning med voldtekt som våpen blir til konflikt mellom nomader og bønder. Nomadene er muslimske arabere, bønder er svarte kristne. Det religiøse aspektet, nemlig at muslimene pådytter urbefolkningen Islam, og at de blir tvangs-arabisert, er et ikke-tema hos de politisk korrekte. Det er nå på tide at vi innser hykleriet, og begynner å gjøre noe. Et langt skritt på veien er å sette rette ord på ugjerningene.

Les mer om folkemordet i Sudan her.


Svina på skauen

 

I Dagbladet skriver Nils Heldal en artikkel som pirker litt i det bildet vi nordmenn liker å ha av oss selv. I forbindelse med hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen peker han på vår fortid. Vårt syn på som slaveriet, negrene, sigøynerne og samene i 1905 var ikke akkurat fordomsfritt. Til tross for at vi selv var "originale skruer som drakk ulovlig sprit, og som giftet oss med den nærmeste slektningen vi fant" som Heldal uttrykker det, behandlet vi ovennevnte folkegrupper svært dårlig.

Heldal kritiserer nordmenn med rette. Det han imidlertid ikke nevner med ett ord er nordmenns forhold til jødene. Vi hadde nemlig også til jøder holdninger som ikke tålte dagens lys. Utviklingen fremover det neste halve hundreåret kulminerte i at nordmenn under tysk okkupasjon godtok, og aktivt og pliktoppfyllende bidro til nazistenes drap på 529 uskyldige mennesker som ikke var involvert i krigen på noen måte. Det eneste kriteriet de 529 menn, kvinner og barn oppfylte, var at de tilhørte folkegruppen jøder. Kathe Lasnik på 15 år var en av dem. Hun ble hjulpet i den sikre død av norske borgere som utmerket godt visste hva jenta gikk til. Jeg sikter til skipet "Donau" som transporterte jøder til Auswitch fra Oslo i 1942. Les boken til Espen Søbye, Kathe, alltid vært i Norge.

Heldal etterlyser et oppgjør med ovennevnte holdninger mot fremmede folkegrupper. Jeg selv etterlyser også et oppgjør med våre holdninger til jøder. I 1942, - og i dag. Vi har nemlig aldri stilt en eneste en av dem som sendte jødene i døden, for retten. Ingen har hittil måttet ta ansvar for det, til tross for at man utmerket godt visste hvem som tok dem til fange på nazistenes vegne.

Vi har en plett på vår historiske skjønnhet. Heldal bruker uttrykket svin på skogen, og han selv hadde følelsen av at alle grisene hylte til ham samtidig da han begynte å lese om diskrimineringen. Men negrene, taterne og samene fikk da stort sett leve, om enn i kritikkverdige kår. Jødene som embetsmennene, politifolkene og lensmennene sendte i døden mens vi andre kikket på dem bak gardinene våre uten å løfte en finger, de er ugjenkallelig døde. Bare få overlevde dødsleirene, og da stort sett grunnet tilfeldigheter.

Vi har dessuten fremdeles akkurat de samme holdningene. I dag er det staten Israel som får gjennomgå, verdens eneste stat for jøder, etablert av de gjenlevende etter nazistenes herjinger. Man kaller det i dag politisk uenighet, men i virkeligheten er det en gjennomgående sur og kritisk holdning til jøder og alt de foretar seg. Hadde det vært utelukkende politisk uenighet, ville man eksempelvis vært i stand til å forstå Israels behov for sikkerhet når man diskuterer emner som sikkerhetgjerdet, grensekontroll, tiltak mot terrorisme. Når dette er omtrent hundre prosent fraværende, nøler jeg ikke et sekund med å kalle nordmenn flest, og europeere flest, for grunnleggende antisemittiske. Særlig sett med ovennevnte som bakgrunn, og vårt totalt manglende oppgjør med skampletten over. Untatt når det gjelder fagre ord: Uff nei, dette var forferdelig...

Saken er at vi fremdeles har svin på skogen. Mange. Spørsmålet er om vi har blitt så døve at vi ikke hører at de skriker mer enn noensinne.


hits