På tå hev for araberstatene

Hamas skiller ikke mellom grenselinjer fra 40-årene og 60-årene. Under fredagsbønnen og militærparadene forrige helg talte Sheikh Nazzar Rayan:
Seieren over vår fiende i Gaza betyr ikke at dette stadiet er over. Fremdeles har vi Jerusalem og Vestbredden. Vi vil ikke hvile før vi befrir vårt land, hele vårt Palestina. Vi skiller ikke mellom det som ble okkupert i 40-årene og det som ble okkupert i 60-årene. Vår hellige krig fortsetter, og vi har fremdeles en lang vei å gå. Vi vil fortsette helt til den siste tronraner er drevet ut av vårt land. (Memri)

Dette er stikk i strid med hva for eksempel Kåre Willoch stadig hevder, nemlig at man må legge grensene fra 1967 til grunn for en fredsavtale mellom Israel og araberne. Det er ikke grunnlag for å hevde noe slikt. For det første aksepterer ikke palestinerne selv noe slikt skille. De vil ikke gi seg før de selv har kontrollen på hele området, både Gaza, Vestbredden og Israels land. Og for det andre er 1967-grensene helt irrelevant i enhver sammenheng. Siden etableringen av staten Israel i 1948 har landet vært under konstant trusel fra araberne, og i de forskjellige kriger Israel således har blitt tvunget inn i har man vekselvis okkupert og gitt fra seg landområder i et politisk spill (jfr. Israels enorme offer for freden da de ga fra seg hele Sinai til Egypt.) Grensene var heller ikke gyldige før 1967 (hhv Egypt og Jordan okkuperte landområdene ulovlig.)

At den ifølge Haag-konvensjonene helt lovlige okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 skulle ha noen spesiell betydning er rent retorisk. Et politisk trekk, bare. Det er ingen spesielle forhold som tilsier at araberne ikke skulle forhandle om områder de har mistet i en angrepskrig, slik Haag-konvensjonene foreskriver. De sier nemlig slett ikke at man automatisk har noen rettigheter i slike tilfeller. Hva FN "bestemmer", som har overveiende flertall av arabere og arabiskvennlige stater, blir ikke som noe objektivt innspill å regne, men av ovennevnte grunn som et partsinnlegg. At avtroppende statsminister Bondevik tillegger FN en overordnet eller "objektiv" rolle forandrer dessverre ikke på det. Heller ikke en del norske politikeres uttalelser. FN er dessverre ikke lenger - om det noensinne har vært - en hederlig organisasjon som støtter menneskenes rettigheter.

Det er klokere å forholde seg til fakta. Ett av disse er ovenstående et eksempel på. Nemlig at araberne, representert både ved Hamas, som er på både USA's og EU's terrorliste, - og PLO, palestina-arabernes aksepterte, "politiske" organisasjon, - har som klart definert mål å utslette staten Israel.

En soleklar rett for demokratiet Israel til å forsvare seg og sine innbyggere med alle midler, også militære. Norske politikere og media later ikke til å ha begreper om hvilken uforsonlig holdning disse religiøst/politisk motiverte bevegelsene har, og hvor lite et liv betyr i disse områdene. Hvordan skulle de vel det, midt i smørøyet, i verdens beste land som de lever? Observerer og bedømmer andre regioners problemer ut fra sine egne preferanserammer, som stort sett resulterer i valget mellom å heve øyenbrynene eller la det være.

Man skulle tro dette var dumhet. Men det er det ikke. For dette er en påtatt uvitenhet. Man ser gjennom fingrene med det meste når man kan unngå å tråkke araberne på tærne, - og man slår voldomt ned på det meste når man kan ramme jøder.

Om Hamas (Radio Bergen)

Operasjon "Førsteregn" (Dagen)


Omskrivning av virkeligheten

 Thorbjørn Jagland,stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og tidligere statsminister er glad i innvandrerne. Særlig hvis de stemmer på hans parti. Som politiker har han behov for velgere, og som alle politikere bruker også han retorikk og omgår sannheten på den måten som passer ham selv best i øyebliket. Det betyr derimot ikke at det han sier er verken sant eller riktig.
I et tilsvar i leserspalten i Drammens Tidende 3. september 2005 tar Jagland fatt en meningsmotstander. Det er ikke så viktig hva denne skriver, heller ikke hvem han er. Men her er essensen i det Jagland skriver:

Advokat Borgen driver en omskrivning av fakta når det gjelder muslimer og terrorfare og det jeg sa på Pakistans nasjonaldag. Der uttrykte jeg det som er et faktum, nemlig at hvis vi ikke hadde fått de mange innvandrerne til landet, så hadde vi heller ikke hatt arbeidskraft nok. Innvandrere fyller i dag mange jobber som er helt nødvendig for vår velferd.

Aftenposten presenterer i dag en undersøkelse foretatt av samfunnsøkonom Tyra Ekhaugen, doktorgradsstipendiat ved Frisch-senteret i Oslo, som konkluderer derimot med at store grupper av innvandrere fra den tredje verden blir mer avhengig av trygd jo lenger de er i Norge. Altså viser undersøkelsen det helt stikk motsatte resultat enn Jaglands påstand.

Honestthinking har tidligere påpekt at SSB tar feil i sine antagelser, og også denne undersøkelsen konkluderer helt annerledes enn SSB.

Forskere fra blant annet Statistisk sentralbyrå (SSB) har flere ganger hevdet at "innvandringen går seg til gjennom tid". Tyra Ekhaugens avhandling tyder på at SSB tar feil.

Ekhaugen går langt i å motsi det en rekke politikere i mange år har hevdet; nemlig at Norge må løse sitt behov for arbeidskraft ved mer innvandring. Hvis ikke norsk integrasjonspolitikk legges drastisk om, vil innvandringen fortsette å bidra til en økt snarere enn til en redusert forsørgelsesbyrde, dvs. til at byrdene på den arbeidende befolkning blir større i stedet for mindre. Generelt sett har Norge bare vært i stand til å utnytte arbeidskapasiteten til innvandrere fra den tredje verden i perioder med ekstrem høykonjunktur, ifølge Ekhaugen.

Alle undersøkelser må bearbeides og vurderes med et kritisk blikk, og svakheter ved undersøkelsene må avdekkes. Også ved denne. Undersøkelsen vil ganske sikkert bestrides av en hel del "eksperter." Men det er likevel påfallende at venstresidas ledende politikere omtrent uten unntak påpeker positive sider ved innvandringen, sider som nå kan se ut som om de ikke finnes, rett og slett. Det bør få betydning for valgresultatet.


Vi er alle israelere

 Jyllandsposten hadde 26. juli en interessant leder. Avisen tar innover seg at terrortruselen er blitt global, og vi som før satt og mante Israel til besinnelse og overbærenhet når bombene rammet. Men nå har verden begynt å smake litt av medisinen selv.
Længe var det let nok at sidde på bekvem afstand af selvmordsbombere i supermarkeder og raketter mod bosættelser og mane Israel til besindighed og overbærenhed i reaktionen på terroren. Israel må vise sig som den stærke og mobilisere det nødvendige overskud og undertrykke sit ønske om gengæld, hedder det gerne fra de vesteuropæiske hovedstæder, når terrorbomber igen og igen spreder død og ødelæggelse blandt civile i den jødiske stat.

Ofte er kritikken af Israel gået så vidt, at man reelt har nægtet den jødiske stat retten til simpelt selvforsvar. Blandt mange på venstrefløjen, men også langt ind i f.eks. det danske socialdemokratis rækker, har Israel bare været et forhadt symbol for alle denne verdens alt for mange uretfærdigheder. Fjendebillederne har været behageligt sort-hvide. Men nu viser det sig, at virkeligheden ser lidt anderledes ud.

Nå er det ikke lenger tilbakeholdenheten som gjelder. I alle fall ikke for dem som er rammet.

Nu har vi pludselig alle fået de israelske erfaringer ind under huden. Nu kan bomberne gå af hvor som helst iblandt os. Mens Mellemøstkonflikten - læs: Israel - før var grundlæggende skyld i den internationale terror, viser det sig nu, at den er uden logik og dybere rationale end at skade Vesten og intimidere dens borgere.

Nu er det pludselig ikke nær så mondænt med de tilbagelænede formaninger. Nu kalder alle til aktiv kamp mod de formørkede terrorister og deres bagmænd.


Myter om tilbaketrekkingen

Israels svært smertefulle tilbaketrekning fra 25 bosettinger i Gaza og på Vestbredden er nå over, og det er på tide å ta et oppgjør med mytene og se på de historiske fakta, skriver Honest Reporting. For mens mange media skriver greit og rett frem om hendelsene, er det en del media som presenterer et helt feil bilde. Dette kan vi ta tak i.

Myte 1: Israelere fra Gaza kan sammenlignes med de palestinske flyktningene fra 1948

Dette er i enkelte aviser presentert som karikaturtegninger. Se eksemplene under.


Steve Kelley, New Orleans Times-Picayune


Theo Moudakis, Toronto Star

Denne sammenligningen er lettvint og virker kraftig, men i virkeligheten er det svært få likhetspunkter mellom de to gruppene. Palestinsk-araberne fra Gaza ble flyktninger som følge av arabisk-initierte kriger som de i stor grad støttet i 1948 (etter palestinernes avvisning av FN's delingsplan) og 1967. På den andre siden ble Gazas israelske befolkning evakuert i sommer som en følge av Israels ensidige tiltak  som et forsøk på å bringe ro og håp om fred i regionen.

Myte 2: Palestinerne får sitt "fedreland" tilbake.

For eksempel skriver Philadelphia Inquirers Michael Matza:

En god indikator på om Israels tilbaketrekking fra Gazastripen kan bidra til fred, er hvorvidt palestinske arbeidere kan få det landet de nå får tilbake, til å blomstre av velstand.

Ideen om at palestinerne "får tilbake" sitt "fedreland" kommer også til syne i denne tegningen av Jeff Stahler i Columbus Dispatch:


Nå er det slik at palestinerne aldri har hatt noen suverenitet i Gaza. Før Israel tok kontrollen i 1967 var det egypterne som styrte Gaza, og før dem, det Britiske og det Ottomanske Imperium.

En passende kommentar til denne palestinsk-indanske sammenligning (også tilfelle her) ble ført i pennen av David Yeagley i FrontPage Magazine:

Mange mennesker ser en likhet mellom amerikanske indianere og dagens palestinere. Jeg ser ingen likhetstrekk overhodet. Ingen likhetstrekk i deres krav på landet, fordi palestinske arabere ikke har tilhørighet til Palestina. I årene 622 til 1922 var Palestina ikke noe annet enn et villniss av nomader, løst sammensatte grupper av flokker fra provinsene, med hyppig skiftende administrasjoner. området ble ikke kalt "Palestina", en separat arabisk nasjonalitet, før Seksdagerskrigen i 1967...

Myte 3: Tilbaketrekningen fra Gaza var et trick fra israelsk side for å kunne holde på Vestbredden.


Jonathan Shapiro, Mail & Guardian (Sør-Afrika)


Patrick Chapatte, International Herald Tribune

Disse portretteringene av Gaza-tilbaketrekningen forstyrrer det faktum at Israel foblir forpliktet til "Veikartet"s krav om å sanse veksten av bosettinger på Vestbredden. (Mens det palestinske lederskap på sin side fortsetter å ignorere sine egne forpliktelser til å ødelegge terroristorganisasjonenes infrastruktur.)

Observatører fra hele det politiske spektrum har bemerket at tilbaketrekningen har markert et tydelig skifte i Ariel Sharons syn på bosettinger. Nå fortsetter disse tegnere og deres skrivende motstykker å fremstille Sharon som en smålig, imperialistisk erobrer.

Spaltisten Linda McQuaig i Toronto Star stiller seg side om side med karikaturtegnerne:

Imidlertid ser det ut til at dette er en engangs-avtale. Hvis så er tilfelle, har den liten verdi. Enda verre, det kan bli et kynisk forsøk på å redusere presset for ytterligere tilbaketrekninger. Sannheten er at selv om dette er smertefullt for noen enkeltpersoner, så er tilbaketrekningen ikke mye til offer for Israel.

McQuaigs stykke og disse tegningene toner ned Israels enorme unilaterale vilje til å ofre hele samfunn for å skape fred. Tilbaketrekningen var en traumatisk prosess som nesten greide å rive Israels skøpelige sosiale struktur i stykker. For å benekte dette faktum åpenbarer disse journalistene sin iver etter å fremstille Israel i et dårlig lys uten å ta hensyn til realitetene.

Kommentarer til Toronto Star: lettertoed@thestar.ca

Hvis dine lokale media lager oppkok basert på disse mytene - å sammenligne Gazas bosettere med palestinske flyktninger, å beskrive Gaza som palestinernes "fedreland", eller å fremstille tilbaketrekkingen som en "kynisk" eller "meningsløs" israelsk gest uten plener om å gjøre det samme med Vestbredden? Hvis de gjør det, oppfordrer HonestReporting deg til å ta kontakt med redaktøren for å be ham holde seg til sannheten.

Takk for at du engasjerer deg i kampen mot medias partiskhet og fordommer.


hits