Sunn i troen

Chicago Tribune mener amerikanere flest vil reagere med raseri over Bin Ladens siste tale, som har blitt offentliggjort på Al-Jazeera. Avisen levner ingen tvil om hva de mener. Overskriften er ?Bin Ladens hjelpsomme påminnelse?.

 

[Bin Laden:]?To the American people, my talk to you is about the best way to avoid another Manhattan. . . . As you undermine our security, we undermine yours."

In short, you can avoid more days like Sept. 11, 2001, if you stop menacing us.

 

(Kort sagt: dere kan unngå flere dager som 11. september 2001 hvis dere slutter å true oss.)

 

Siden 11. september 2001 har amerikanerne sett denne dagen som et forspill til fanatikernes drøm om enda mer dødelig fanatisme. Ikke glem at målet deres er at vi bryter sammen, - en amerikansk befolkning som er utmattet og følelsesmessig uttappet. Det har ikke lykkes for dem.

 

Avisen ber amerikanerne å se stort på det:

 

Amerikanerne kan nok være uenige i hvordan man best kan drive kampen mot internasjonal terror. Men deres overordnede oppgave på tirsdag blir likevel å velge den fører som skal lede dem i neste fase av denne krigen. Og ved å gjøre dette vil de bli forenet i å erkjenne den største og viktigste sak i vår tid.

 

Et par overskrifter: ?Truet med angrep ? skåner Sverige? (Aftenposten), ?Derfor angrep vi USA? (Dagbladet). Underforstått at vi nå må forstå at vi må føye oss, - ikke provosere muslimene??

 

Hans Rustad skriver i Document.no: Osama kan virke forlokkende som opprører. Det er en merkelig tiltrekning mellom sekulære, kritiske vestlendinger, som bruker all sin energi og kritikk mot eget samfunn, og har en slags blind flekk overfor trusselen utenfra.

 

Jeg tror Hans har et poeng. Les artikkelen hans, og se om du ikke kan gi ham rett i dette, om du ikke er enig i alt han skriver. I alle fall tror jeg at amerikanerne har et sunnere syn på terroristene. Å kalle ondskap med dets rette navn er sunt og nødvendig. Så får det våge seg at vi i lilleputtlandet her nord vet bedre enn amerikanerne. Kanskje også vi hadde blitt litt sunnere om vi hadde fått ondskapen nærmere inn på livet.


Hasta la vista Arafat!

Israel frykter at kaoset som ganske sikkert vil oppstå i de palestinske områdene når Arafat dør, vil føre til økt vold, ikke minst mot de jøder som er bosatt der. Frykten er berettiget. Arafat har vært en svært enerådig hersker, og hans lederstil har ikke gjort det videre klart hvem som skal overta som den sterke mann for palestinerne. Mange kommentatorer beskriver den som ?splitt og hersk?, og mange er de palestinske lederne som har villet innføre reformer eller endringer som Arafat følte som en trusel, og blitt motarbeidet. Noen har blitt tvunget til å gå av, andre har selv valgt å gi opp.

 

Israel har gitt opp å få til noe fredsavtale med palestinerne så lenge Arafat har kontrollen, USA gir også klart uttrykk for at Arafat ikke er noen politisk forhandlingspartner. Document.no siterer Dennis Ross: Ingen amerikansk president vil snakke med Arafat, for han er ikke ansvarlig. Ikke til å stole på.

 

Men også palestinerne selv er misfornøyde med ham. Ikke åpenlyst, og slett ikke av samme grunner som Israel og USA. Men sine grunner har de. Jeg har tidligere tatt opp Arafats og selvstyremyndighetenes korrupsjon og personlige berikelse og deres vanstyre. Hans Rustad i Document.no påpeker det iøynefallende faktum at ingen ting blir nevnt om at Arafat sender store summer til sin kone i Paris. I alle fall ikke i NRK.

 

Palestinerne er i stand til å regne ut at Arafats vanstyre ikke har ført dem noe sted hen, annet en inn i en enda dypere økonomisk og sosial krise. Ikke har han maktet å gi dem noen palestinsk stat, heller ikke har han greid å fordele de enorme bidragene verden har gitt palestinerne. Haaretz skriver at få palestinere viser noen støtte til Arafat, til tross for de vinkende supporterne man kunne se på skjermen i de siste nyhetssendingene.

 

En brydd talsmann fra PLO sa at en naturlig død for Arafat er en grei løsning, fordi ?når det ikke skjer endringer innvendig, så venter folk på en forandring utenfra.? De siste månedene har man oftere og oftere kunnet høre folk si at det ikke ville bli forbedringer så lenge Arafat lever.

 

Han har heller ikke maktet å utrydde Israel, som han siden ungdommen har arbeidet for. Tvert imot fremstår Israel nå som sterkere enn noensinne. Sharons tiltak har økt deres følelse av trygghet innenfor sine grenser, til tross for all kritikk hans regjering har fått fra Europa. Antall drepte israelere har minket sterkt, - og tanken på en palestinsk stat side om side med Israel virker fjernere enn noensinne.

 

Man skal være klar over én ting: Israel er kommet for å bli. Palestinernes terror ødelegger nok for Israel, men aller mest har terroren ødelagt for palestinerne selv. Jo før en ny ledelse innser at eneste vei til et godt liv for disse menneskene går gjennom politiske forhandlinger, og det alene, - jo bedre. Motstandskamp, militant opprør, - samme hva Europas medier kaller drap, vold og terror, - fører kun til elendighet for disse ulykkelige menneskene.

 

I mellomtiden blomstrer Israel. Turisme, næringsliv, kultur utvikles og trives under de kår jødene på oppsiktsvekkende kort tid har greid å skape i sin lille stat, fra omtrent ingen ting. Palestinerne selv ønsker et demokrati mest mulig likt det som Israel har, når de eventuelt en gang selv får et demokrati, ifølge Khalil Shikaki, leder for det palestinske senteret i Jerusalem. (Fra Miff)


UNRWA-ansatt og terrorist samtidig

Chicago Sun-Times (via Backspin) fyrer løs mot FNs Peter Hansen (UNRWA), som ansetter medlemmer av Hamas:

 

Hvis du er en terrorist som brutalt myrder uskyldige, eller sympatisør som støtter slike forbrytelser, for å fremme en eller annen politisk sak, så kan du ikke holdes noe mindre ansvarlig, fordi om du hjelper mennesker på dine såkalte ?gode dager?? Det er ille nok at FN ikke har tatt en mer aktiv rolle i å kritisere palestinsk terrorisme, og å anerkjenne Israels legitime rett til selvforsvar. Å gi ly til Hamas-terrorister eller deres sympatisører under dekke av humanitær godhet er en forbrytelse i seg selv.

 

Under overskriften ?Medlemmer av Hamas har mistet retten til å være humanitære? spør avisen på lederplass om kanskje Peter Hansen ville tillate medlemmer av Nazipartiet å arbeide i organisasjonen, bare de ikke bar hakekors eller åpenlyst utøvde jødehat.

 

Peter Hansen burde sparkes, basert på en saklig gjennomgang av hans holdninger sett i forhold til den jobben han skulle gjøre, og hvilken arbeidgiver han har. Her i Norge ble Petter Nome sparket fra NRK i en lignende sak. Jeg kan ikke se at man skulle stille mindre krav til en leders integritet og saklighet. At så ikke skjer, er en god pekepinn på FN?s holdning til Israels eksistens, verken mer eller mindre.

 

Sagt med rene ord: FNs holdning er at det er greit at Israel utsettes for terror. Hadde man ikke godtatt det, ville man uten tvil reagert på, og forhindret at terrorister, - og de som støtter terror, fikk ansettelse i eller ble benyttet av UNRWA. I alle fall hadde man ikke forsvart det når det ble kritisert.

 

Les også
-
Arabisk musikk i ørene (Mandag 4. oktober 2004)


Vil bedras

John Victor Selle, tidligere generalsekretær i Norsk Misjon i Øst, holdt foredrag på et seminar på Fjellhaug skoler i Oslo i går og i dag, skriver Dagen. Gullkorn fra reportasjen:

 

Det sjokkerer meg ofte når jeg ser hvor raskt ledere i kirker og kristne organisasjoner går ut og på en måte ser seg kallet til å forsvare islam. Et viktig poeng for meg er at vi skal ikke opptre respektløst, men med full respekt. Men det kan ikke bety at kravet om respekt samtidig skal blokkere for saklig imøtegåelse, fremholder Selle, som nå er fungerende sokneprest i Kvinnherad.

 

Her i landet får vi islam presentert i en veldig sympatisk og misjonerende form. Men etter å ha arbeidet i mange år blant forfulgte kristne, har jeg fått innblikk i en helt annen type islam. Hvilke av disse to ? eller en rekke mellomliggende former ? formidler det riktige bildet av islam?

 

Han viste videre til at når man kritiserer islam, så gripes det lett til ordet «islamfobi».
? Man går sjelden inn på argumentasjonene og forsøker å gå i rette med dem. I stedet sies det at man har «islamfobi» eller driver personangrep fordi man skaper et fiendebilde. Mange som imøtegår islam blir da brakt til taushet, men dette må vi skjære i gjennom, sa John Victor Selle.

 

Det er typisk oss mennesker å angripe alle som roper varsko. I vår lille avkrok har vi det fredelig og godt. Når noen peker på noe som virkelig er farlig, blir de betraktet som fredsforstyrrere, og stemplet. Carl I. Hagen fikk virkelig føle dette i sommer.

 

Fordommer? Underlig å være vitne til følgende fenomen: dem som behandler muslimer med respekt og poengterer viktigheten av dette, men som peker på det som vitterlig er negativt med Islam, de blir stemplet som ?islamofober?.

 

Mens de som ikke en gang tar seg bryet med å høre etter hva ?islamofoben? sier eller leser hva han skriver og umiddelbart plasserer ham blant de sneversynte, de kaller seg ?fordomsfri? og ?romslige?. Vil vi bedras?

 


Om nyanser

En som har kommentert en av mine artikler, mener ? ? i fullt alvor, at norske medier (feks. NRK) formidler mer nyansert politikk enn mediamogulene i AOL/Time, Disney og Viacom.?

 

Nå skal jeg ikke ta de nevnte amerikanske firmaene opp denne gangen, men jeg skal vise ett eksempel på en mer nyansert artikkel enn i alle fall NRK har levert til nå, i påvente av eksempler fra NRK fra ?Homer.? Artikkelen illustrerer til fulle mitt poeng, at norske media ikke er seriøse når det gjelder å belyse konflikten mellom jøder og arabere med de nyanser og fasetter som er.

 

Jeg skrev i ovenstående artikkel at det finnes noen få unntak. Ett av disse unntakene er avisen Dagen, som gjentatte ganger har presentert interessante synsvinkler og fakta som man sjelden og aldri er i nærheten av i andre medier. Hvor i NRKs arkiver finner du informasjon om følgende?:

 

Dessuten anførte de at artiklene 23e og 52 i Haag-konvensjonen, pluss artikkel 53 i Fjerde Genevekonvensjon, nettopp gir militære myndigheter rett til å beslaglegge privateid land til militære formål i hærtatte områder. Vilkåret er at man må betale grunneierne kompensasjon og balansere de militære formålene proporsjonalt mot sivilbefolkningens velferdsbehov.

 

Odd Karsten Tveit skriver i alle fall ikke noe her. Ingen ventet det heller, verken av ham eller av FN. NRK har for lengst tatt et klart standpunkt mot staten Israel. I praksis ville de krav både FN og resten av verden stiller Israel (å trekke seg tilbake fra Vestbredden og Gaza, samt å gi flyktningene rett til å vende tilbake, samt å slutte å forsvare seg) bety slutten for Israel, og utslettelse eller undertrykkelse av de jøder som finnes der.

 

Godt at NRK er nyhetskanal i et bittelite land, og at FN er handlingslammet. Ellers kunne faktisk slike holdninger vært farlige for det eneste demokratiet i Midtøsten.


Overblikk

Kommentarer ved Frank:

En av de politisk vanskelige sakene, er å tale sannheten om Saudi-Arabia. State Department i USA går nå for første gang ut og slår fast at i det islam-styrte diktaturet i Saudi-Arabia eksisterer det ingen religionsfrihet. Frihet er ikke-eksisterende fordi frihet ikke kan eksistere i henhold til det offisielle islambaserte statsstyret.
http://www.crosswalk.com/news/weeklystandard/1289347.html?view=print


Hvis man samtidig betrakter innholdet i neste artikkel, fremstår Saudi-Arabia som en klassisk kamelon. Hvordan kan et regime tilby fred og frihet til andre nasjoner når det selv forakter de samme verdier, og selv nærmest er i ferd med å gå i oppløsning av indre fortæring?
http://www.washtimes.com/world/20041018-103745-3976r.htm

 
Jerusalem Post skriver at Anti-Israelske konspirasjonsteorier nå strømmer langs Nilen. En av teoriene går ut på at Israel skal selv ha stått bak terroraksjoner mot sine egne, slik at de deretter kan sole seg i medlidenhet og godvilje fra det internasjonale samfunn. For den som har fulgt med en tid, er ikke dette noe nytt fenomen. Dette er hverdagspropagandaen i den arabiske verden.
http://www.jpost.com/servlet/Satellite?pagename=JPost/JPArticle/Printer&cid=1098072904013&p=1078027574121
 
President Bush har nå undertegnet en lov mot global antisemitisme der USA skal granske alle de land som sprer hat mot Israel.
http://story.news.yahoo.com/news?tmpl=story&cid=1504&ncid=1504&e=19&u=/afp/20041016/ts_afp/us_vote_bush_jews_041016165748
 

President Bush's valgkamp får nå et ekstraordinært løft fra mektige evangeliske kristne grupperinger. Talspersoner for de evangeliske kristne uttaler at valget denne gang representerer det viktigste valget i amerikas historie.
http://www.washtimes.com/national/20041019-123226-2184r.htm

En som har overlevd palestinsk tyranni forsvarer Israel

Egentlig kan du, slik media her på berget fremstiller konflikten i Midtøsten, trygt slå en strek over det meste som skrives og sies. Det er direkte useriøst. Det er så ensidig imot Israel og så polemisk, så ubalansert at det nesten er til å bli syk av. Med noen få unntak, selvsagt. I utlandet er det noe bedre, blant annet fordi det ofte er en større bredde blant mediene, og også fordi det er større takhøyde for 'avvikende' meninger og politisk 'ukorrekte' oppfatninger. Her er et innspill, denne gangen fra en araber som faktisk har tatt et oppgjør med løgnene og fortielsene.

 

En takk til Irene for tipset.

 

Nedenstående er Brigitte Gabriels tale under Duke Universitets arrangement mot terrorisme torsdag 14. oktober 2004. Videoen av talen, som er mye lenger, er tilgjengelig på Phyllis Cheslers webside www.phyllis-chesler.com.
Utgiverne.

 

Jeg er stolt og beæret over å få stå her i dag som en libaneser som taler til fordel for Israel ? det eneste demokrati i Midtøsten. Som oppfostret i et arabisk land, ønsker jeg å gi deg et glimt inn i hjertet av den arabiske verden.

 

Jeg er født og vokste opp i Libanon hvor jeg ble opplært til at jødene er onde, Israel er djevelen, og den eneste måten å få fred i Midtøsten på er å drepe alle jødene og drive dem på sjøen.

 

Da muslimene og palestinerne erklærte Jihad (hellig krig) mot de kristne i 1975, startet de med å massakrere den ene kristne byen etter den andre. Jeg endte opp med å leve i et bomberom under bakken fra jeg var ti til jeg fylte sytten år, uten elektrisitet. Jeg måtte spise gress for å overleve, og krøp under snikskytternes kuleregn for å komme til en spring hvor det var vann.

 

Det var Israel som kom for å hjelpe de kristne i Libanon. Min mor ble skadet av et muslimsk bombardement, og ble tatt til et israelsk sykehus for behandling. Da vi kom inn i mottaket, ble jeg sjokkert av det jeg så. Der var hundreder av skadde mennesker, muslimer, palestinere, kristne libanesere og israelske soldater som lå på gulvet. Legene behandlet alle etter de skader de hadde. De behandlet min mor før de behandlet den isralelske soldaten ved siden av henne. De så ikke religion. De så ikke politisk tilhørighet. De så mennesker i nød, og de hjalp dem.

 

For første gang i mitt liv opplevde jeg menneskelige kvaliteter som jeg vet min egen kultur ikke ville vist sine fiender. Jeg opplevde de verdier israelerne har, - de var i stand til å elske sine fiender under de verste prøvelser. Jeg var 22 dager på dette sykehuset. Disse dagene forandret mitt liv og min måte å lytte til media på. Jeg erfarte at mine myndigheter hadde solgt meg en fabrikert løgn om jødene og Israel, en løgn som var langt fra virkeligheten. Jeg visste for gitt at jeg som jøde i et arabisk sykehus ville blitt lysnjet og kastet på bakken mens ropene ?Allahu Akbar? (Allah er stor) ville gi gjenklang på sykehuset og i de omkringliggende gater.

 

Jeg ble venn med familiene til de skadde soldatene, spesielt med Rina. Hennes eneste barn skadet synet. En dag jeg besøkte henne kom det israelske hærkorpset for å spille nasjonalsanger for å oppmuntre de skadde soldatene. Da de stilte seg rundt sengen til Rinas sønn og spilte sanger om Jerusalem, begynte Rina og jeg å gråte. Jeg følte meg ubekvem og beveget meg ut av rommet, men moren hans tok meg i hendene og dro meg tilbake, uten å se på meg. Hun holdt rundt meg og gråt og sa: - det er ikke din feil. Vi bare stod der og holdt hverandre i hendene.

 

Hvilken kontrast mellom henne, - en mor som så ned på sitt eneste ødelagte barn, fremdeles i stand til å elske meg, fienden, - og en muslimsk mor som er klar til å sende sin sønn til å sprenges i stumper og stykker, - kun for å drepe noen få jøder eller kristne. Forskjellen mellom den arabiske verden og Israel er en forskjell i verdier og karakter. Det er barbari mot demokrati. Det er ondskap mot godhet.

 

En gang i tiden fantes det en spesiell plass i de største dyp i helvete, beregnet for dem som myrdet barn med vitende og vilje. Nå er planlagte drap på israelske barn blitt legitimisert som ?væpnet motstand?. Men straks slike handlinger er akseptert mot Israel, er det også godkjent i hele verden, ene og alene begrenset av en subjektiv overbevisning hos mennesker som er villige til å pakke seg inn i dynamitt og spiker for å drepe barn i Allahs navn.

 

Fordi palestinerne er blitt oppfordret til å tro at å drepe israelske sivile er en legitim taktikk for å vinne fremgang for sin sak, må hele verden lide under terrorismens plage, fra Nairobi til New York, fra Moskva til Madrid, fra Bali til Beslan, - en plage som har blitt oppfunnet og perfeksjonert av palestinerne i et halvt århundre.

 

De legger skylden for selvmordsbombing på ?desperasjon under okkupasjonen?, men jeg vil fortelle dere sannheten. Den største store terrorbombingen fra arabere mot den jødiske staten skjedde ti uker før Israel ble uavhengig. Søndag morgen den 22. februar 1948, i påvente av den israelske stats opprettelse, ble en tredobbel bilbombe sprengt i Yehudagaten i det som den gangen var den jødiske seksjonen av Jerusalem. 54 personer ble drept og hundrevis såret. Det er innlysende at arabisk terrorisme ikke er forårsaket av ?okkupasjonens desperasjon?, men simpelthen tanken på en jødisk stat.

 

Så mange ganger i historien løp de siste 100 år har mennesker vært tilskuere og ikke gjort noe som helst, - de har tillatt ondskapen å få overhånd. Som USA stod opp imot og bekjempet kommunismen, er det nå på tide å stå opp og bekjempe den terroren som er i religiøst bigotteri og intoleranse. Det er nå tiden for oss alle til å stå opp og forsvare staten Israel, som er i fronten i denne krigen mot terrorismen.

 

Brigitte Gabriel, 15. oktober 2004


Er det greit å hate?

Ibrahim Nafi, redaktør i det egyptiske organet Al-Ahram, har utgitt en bok basert på artikler han har skrevet om emner som Hellig Krig, terrorisme, reformer, og forholdene mellom arabere og Vesten. Boken har tittelen ?Veien til galskap?. Memri har offentliggjort en del utdrag, oversatt fra arabisk.

 

?? Muslimer hater ikke USA og Vesten uten grunn. De hater Vesten på grunn av dens forsøk på å marginalisere, undertrykke, og utnytte dem, og til å gi Israel makt over dem. Hatet er skapt i Vesten. Det spirte opp i årene med korstog, modnet under kolonitiden, og blomstret opp under anstrengelsene for å amerikanisere verden. Hat er motoren som driver dominans og hegemoni, og det er vertøyet som brukes for å sverte muslimene??

 

Israel og USA?s fiender har som vi ser adoptert denne måten å se verden på, - ord for ord slik araberne vil ha det. Omtrent daglig kan vi lese, særlig venstresidens syn, hvor essensen egentlig er ?gi muslimene det de vil ha, så de lar oss i fred?. (Jfr. de vanvittige reaksjonene da Carl I. Hagen kritiserte de ekstreme muslimene i sommer.) Jeg har i alle fall vanskelig for å tolke det annerledes.

 

Ved det anerkjenner de for det første muslimenes rett til å styre sin verden slik de vil ha det: et totalitært mannsvelde, - et undertrykkende samfunn med religionen som øverste instans, med alle de menneskelige lidelser som kommer som en direkte følge av at man tillegger Koranen og dens tilleggsbiografier og sedvaner et guddommelig opphav.

 

For det andre legitimerer de hat. Mange henvender seg til meg og skriver om drømmen de har om et fullkomment samfunn, - uten krig, uten hat, som ?flower power?-generasjonen ? idyllisk, men helt uten virkelighetssans. Krig ER fryktelig, men man kan ikke innta en passiv stilling: la dem bare få gjøre alt de vil. Det er påkrevet noen ganger å forsvare seg, også når man møter kritikk. Og også i preventivt øyemed. Det er ikke den som vil forsvare seg som skal kritiseres.

 

Et konkret eksempel: Da Israel foretok den første bombingen av egyptiske flyplasser i 1967, var dette en nødvendig handling for å forsvare sine egne. Egypt og Jordan var agressorer, men Israel får skylden for den etterfølgende okkupasjonen, og ble av hele verdenssamfunnet tvunget til å gi fra seg Sinai, og presser på at de nå må gi fra seg Vestbredden og Gaza. Ved det diplomatiske presset legitimerer verden, - og den gangen også USA, - arabernes hat mot Israel. Ved å gi araberne rett i at de har en grunn til å hate ? så legitimerer man også hat mot alt Vesten står for.

 

Alt ifølge ovenstående logikk: Muslimene hater ikke uten grunn. Når de hater Vesten, så ligger feilen i alle fall hos Vesten. Hadde bare ikke korstogene funnet sted, så hadde ikke araberne hatt noen grunn til å hate. Hadde ikke USA handlet som de har gjort, og særlig ikke invadert Irak, - så hadde ikke muslimene hatt noen grunn til å hate.

 

Hvilket land eller kontinent hadde ikke hatt en grunn for å hate noen etter et slikt resonnement? Hvilket land har ikke på et tidspunkt vært hærtatt eller invadert, plyndret eller okkupert? Hvis dette skal ligge til grunn for folkeslagenes hat, så burde muslimene passe seg for nord-afrikanerne, kauskaserne, sør-europeerne og en mengde asiater. For muslimene har vært svært ekspansive og nådeløse i sin fremferd.

 

Forskjellen er at før slåss man mot dem. Nå er man blitt ?dannet?, og aksepterer og tolererer dem, i demokratiets navn? Man tilrettelegger for en invasjon av mulismske fundamentalister, - i navn av likeverd og toleranse. Forstå det den som kan. Eller vil.


Tankekors

Et lite tankekors for Israels motstandere: Tenk deg slike hendelser som under, med motsatt fortegn: En arabisk offiser eller terrorist arrestert av palestinske myndigheter for drap på en israelsk jente, eller palestinere som vaktmenn for å sikre israelernes innhøstning??

 

Israelsk offiser suspendert. En jente på 13 ble drept 5. oktober i det sørlige Gaza, og en offiser blir nå etterforsket. Den israelske hær insisterer på at troppene deres skal oppføre seg etisk, midt i en situasjon der de står overfor motstandere som bruker selvmordbomber. All mistanke om overtredelser blir etterforsket.

 

Nybyggere arrestert for å ha angrepet palestinske olivenplukkere. I Hebron-åsene på Vestbredden gikk politiet til arrestasjon av nybyggere. I områder der palestinere blir angrepet, trer hæren inn for å sikre palestinerne.


Saklig islamkritikk

Jens Tomas Anfindsen, doktorand i filosofi ved Uppsala Universitet skrev et interessant innlegg i Aftenposten, papirutgaven 7. oktober. Jeg leste dette på flyet til Manchester hvor vi for øvrig har hatt en svært oval weekend, femti kolleger sammen, for å feire vårt firmas 25-års jubileum. Tittelen på innlegget var ?Trenger vi en saklig islamkritikk??

 

Anfindsen gjør helt klart at han ikke ønsker noe hatsk og unyansert fiendebilde av Islam. Men han kritiserer likevel Dag Herbjørnsruds artikler 10.09 og 19.09, blant annet fordi denne ikke tar opp hvorvidt demokrati og menneskerettigheter er forenlig med Islams lære. Anfindsen ber oss se bort fra ytterpunktene i Islam: den politiske jihadismen på den ene siden, og de aller mest liberale teologene på den andre.

 

Det er nemlig nok å betrakte en av de aller mest innflytelsesrike personer i Islam, Yusuf al-Quaradâwi, som regnes som representant for den moderate hovedstrømning innen religionen. Han henviser til en artikkel i Le Monde om mannen, hvor det sies at ?hadde Islam hatt en pave, hadde det vært Yusuf al-Quaradâwi.? Han har publisert mer enn 130 bøker, han har ukentlige direktesendinger på Al-Jazeera, og talene hans distribueres over hele verden på video og kassett.

 

Yusuf al-Quaradâwi forfekter eksplisitt den tradisjonelle sharia-tolkningen, skriver Anfindsen videre: Koranen krever dødsstraff for apostasi (det å forlate Islam) dødsstraff for homoseksualitet og utroskap, og fysisk avstraffelse eller dødsstraff; dessuten at menn har rett, under bestemte betingelser, til å slå (dog ikke skade) sine hustruer, og at det er forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Han støtter også palestinske selvmordsangrep mot sionister. (Islam Online.)

 

Man ynder jo her hjemme å gi inntrykk av at dette er sjokkerende nytt, og at de som forfekter slike synspunkter er ytterliggående. Man trekker inn eksperter, og får uttalelser å sette på trykk. Hvorfor ikke ta inn over seg virkeligheten? Som jeg og flere har skrevet tidligere lar ikke Islam og terrorisme seg skille.

 

Trenger vi saklig islamkritikk?


Arabisk musikk i ørene

En serverkrasj på jobben har medført mye jobb, så det har blitt lite skriving i det siste?

 

Peter Hansen i UNWRA innrømmet i dag at Hamas-medlemmer er på lønninsglistene deres. ?Og jeg ser ikke dette som en forbrytelse,?  la han til i et intervju med kanadisk fjernsyn. DEBKAfile forteller at kanadierne nå ber om en forklaring. Canada er en storsponser av palestinerne, med et årlig bidrag på 10 millioner dollar. De vil vite om Hansen uttrykker UNRWA?s policy.

 

Her er mye interessant å grave i. Israellycool har gravd, og presenterer mange interessante momenter i saken. Blant annet er en Kassam 1 rakett ikke så tung. 5,5 kg er lett å bære med én hånd, og det blir noe misvisende når Hansen mener Israel tar helt feil når de mener å ha bevist at UNRWA-ambulanser brukes til våpentransport. Hansen sier en Kassam-rakett veier 5,5 til 35kg. Høres riktig ut ut, ikke sant?

 

Hansen påstår også at ?det ikke er første gang Israel kommer med falske beskyldninger.? Det han derimot ikke gjør, er å komme med eksempler. Tvert imot har Israel flere bevis på at UNRWA?s kjøretøyer er brukt til transport av våpen og terrorister. Hansen er kjent som Israel-hater.

 

For min del legger jeg merke til at media viser ekstremt liten interesse for opplysninger om misbruk av bistandsmidler, som jeg og andre har skrevet om. Når Israel kommer med sine påstander, kall det gjerne fakta, blir dette omtrent konsekvent betvilt av media. Mens arabiske synspunkter og påstander gjerne blir stående. Ikke å undres at Mike Lester laget denne (via Backspin):

 


Over 90% av palestinerne ønsker reformer

Palestinian Center for Policy and Survey Research har gjennomført en meningsmåling blant 1319 palestinere på Vestbredden og i Gaza, og målingen viser at 93% av de spurte palestinerne er svært misfornøyd med Arafats politikk, og ønsker reformer. Langt færre, bare 51% av de spurte tror han er seriøst i stand til å få til disse reformene. (Haaretz i dag, 1. oktober 2004)

 

Målingen viser også at 36% av de spurte palestinerne mener selvstyremyndighetene selv er skyld i det økende kaoset blant palestinerne den siste tiden, og ikke Israel. Dette er en økning, i mars i år mente bare 25% dette.

 

Arafat har fått sterk kritikk både hjemme og borte for den korrupsjon og ukultur som han har bidradd til. Men lite er blitt gjort av konkrete tiltak.

 

Statsminister Qureia, utpekt av Arafat, får også så det svir. I mars ønsket 39% av de spurte hans avgang, i denne målingen var dette steget til 49%.

 

Les også
- Rapport om misbruk av EU-midler (Tirsdag 14. september 2004)
- Feil om misbruk av EU-midler (Onsdag 11. august 2004)
- Arafat under press (Mandag 7. juni 2004)
- UNDERSLAG AV BISTANDSMIDLER (Fredag 2. april 2004)
- ARAFAT - NOK EN GANG I VEIEN (Tirsdag 17. februar 2004)
- ARAFATS UNDERSLAG (Onsdag 11. februar 2004)


hits