Holdningsforskjell

Norges utviklingsminister Erik Solheim i "Først og sist" 28.10.05, om at vår (Vestens) bistand til jordskjelvofrene visstnok ser ut til å bli mindre enn forventet, og mindre enn for eksempel det man ga til ofrene etter tsunamien etter jul:

Faren ved dette er også politisk for oss, fordi det sprer seg inntrykk i Pakistan, som veldig lett kan skje, om at vi gir mye mindre penger til dette enn til andre katastrofer, så vil tanken umiddelbart komme, at- ja, det er fordi vi er muslimer, og så vil dette underbygge akkurat de ekstremistene som man er ute etter å bekjempe i Irak og Afghanistan og andre steder, altså veldig farlige holdninger, som ingen av oss ønsker.


Leder i Jyllands-Posten 29.10.05 om debatten rundt de tolv tegningene av "profeten" Muhammed som avisen publiserte, og som førte til drapstrusler mot avisens journalister, og at 11 ambassadører fra demografisk tvilsomme regimer (sitat JP) i fullt alvor oppfordret Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen til å tukte Morgenavisen Jyllands-Posten. I denne lederen siteres Danmarks Kirke- og Undervisningsminister Bertel Haarder:


Kirke- og undervisningsminister Bertel Haarder fik udtrykt det demokratiske samfunds dilemma ganske præcist i den samme tv-debat:

Han påpegede, at man selvfølgelig ikke skal såre folks følelser blot for at provokere. Men når man truer os med vold og drab, og når 11 ambassadører forlanger pressecensur, bliver vi nødt til at foretage den handling, der blev opfattet som provokerende, igen og igen, for det vil vi simpelthen ikke finde os i. Vel talt.


Jeg aner en grunnleggende forskjell i holdningen hos disse to ministre... Spørsmålet blir vel ikke om vi ser problemet, for det gjør både Erik Solheim, Bertel Harder og jeg selv, - men hvordan vi forholder oss til truslene: skal vi legge oss flate, innordne oss etter terroristenes krav og ønsker, - eller står vi på demokratiets prinsipper, nemlig at vårt eget styre, - Regjering og Storting skal avgjøre enhver sak uten å la seg presse utenfra. Presset fra islamistiske terrorister gjør det desto viktigere å markere global fasthet. Med andre ord: bistanden til ofre for naturkatastrofer kan og bør nok økes betraktelig. Men muslimske fanatikere med våpen i hånd skal i hvert fall ikke få diktere hvem som skal få mest hjelp. De skal ikke ha så mye som ett eneste ord med i laget.


Djevelens disipler

 Så har djevelen vært på ferde igjen. En ung arabisk smed på 20, Hassan Abu Zeid var så full av hat mot sivile uskyldige jøder at han fant det formålstjenlig å forkorte livet sitt med en bombe for å ramme fem av disse. Pluss de 30 andre som ligger igjen med skader, kanskje for livet, og alle sørgende pårørende. Mannen var forøvrig nylig løslatt fra israelsk fengsel, - en israelsk gest for å støtte Mahmoud Abbas...

Det som er påfallende er at media, når de skriver om dette, utelukkende påpeker at dette er en "hevnaksjon" for Israels drap av en "militant leder". Det virker som om man for enhver pris må unngå å nevne den for meg iøynefallende forskjellen mellom de to hendelsene: Israels myndigheter har som ethvert annet land, et ansvar for sine innbyggeres sikkerhet. En aktiv terrorgruppe, Islamsk Jihad, som mange ganger har vist at de vil og kan drepe, truer og planlegger angrep, - det ville være absurd om ikke staten Israel skulle foreta seg noe. Og når altså Israel på den ene siden gjør det eneste riktige - og eneste mulige - sammenlignes det med å sprenge uskyldige sivile innbyggere i filler på et travelt torg. Vel, helt uskyldige er de selvsagt ikke, - de er jo jøder, en forbrytelse i seg selv. Særlig når de befinner seg i et tidligere muslimsk område.


Hva mener forøvrig vi landet skulle gjøre? Vi som etter årevis med rettsaker, og etter en fellende dom ikke en gang får ekspedert én person: Mullah Krekar, ut av landet vårt, og vi som flyr i ring rundt en russisk rustholk og kaller det å vise muskler. Ha ha, det er virkelig morsomt! Vi er virkelig meningsberettiget!


Og vi besserwissere i fredelige Norden vil ganske sikkert anbefale Israel å være tilbakeholden, for ikke å gi ytteligere næring til den voldsspiralen som da ganske sikkert vil dreie en omgang til... Lyder det kjent?

Jeg tror vi bør holde kjeften godt igjen og ikke kritisere. (Les "Spar oss for belæringen", leder i Jerusalem Post 27. oktober 2005.) Vi burde gi Israel støtte for sine tiltak for å trygge sin sikkerhet. Vi burde kunne fordømme islamistene. Ikke bare for denne ugjerningen, men for alle yrtinger som støtter den, all religiøs-politiske "forståelse" fra muslimer som på den måten oppildner og gir moralsk støtte til disse onde gjerningene.


Se listen over islamistiske terrorangrep de siste 12 månedene (3152 dødelige angrep siden 11. september...) Ifølge TheReligionOfPeace myrder islamistiske terrorister flere hver eneste dag enn Ku Klux Klan gjorde på 50 år. Og 19 muslimske kaprere drepte flere mennesker på to timer den 11. september, enn den spanske inkvisisjonen gjorde på 300 år! Og de myrdede er stort sett sivile mennesker, drept med overlegg... (Takk til bloggeren Jihad i Malmö for linken.)


Leseverdig om abort

 
Bernt Torvild Oftestad, professor i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo, skrev en interessant artikkel i Aftenposten den 7. oktober. Han påpeker likhetstrekkene mellom nazistenes kyniske sorteringssamfunn, der de drepte alle uønskede elementer, - og dagens destruksjon av fostre i mors liv som eksempelvis ikke møter de krav man setter til psykisk helse.

I dag står liberalismen alene tilbake som historiens "seierherre". Hva hindrer realiseringen av liberalismens frie, myndige menneske med retten til å søke sin egen lykke? Det pekes på de undertrykkende autoriteter og hemmende fordommer, men også menneskets kjønn og avkom. Ved å gi den enkelte kvinne rett til selv å bestemme om det påbegynte mennesket i mors liv skal bli født, fjernes en viktig sperring for realisering av liberalismens idealmenneske. For at individenes frihet og lykke skal bli reell og almen, stiller stat og samfunn sitt avanserte helseapparat til rådighet.

Oftestad påpeker det jeg ofte selv hevder, nemlig at dette egentlig er noe alle mennesker vet. Innerst inne er de klar over at dette er kynisk, egoistisk, og ikke minst, - det er drap.

Nazistene måtte bestemme hvem som virkelig var jøder og derfor uten livsrett. De opererte med halv- og kvartjøder. I dagens abortpraksis er det også avgrensingsproblemer. Skal også fostre som er 18 uker, fritt kunne destrueres? Slike analogiene, som kan forfleres, bedrer vår forståelse både av holocaust og den moderne abortpraksis. Men en slik erkjennelsesvei har lenge vært effektivt tabuisert. Å overveie analogier mellom nazistisk forakt for menneskeverdet og opphevelsen av det ufødte menneskelivets verd og livsrett, har vært sett på som "ufint" osv. Men alle oppegående mennesker er klar over analogiene.


hits