Resolusjon 181

29. november 1947 ? 29. november 2004

Denne artikkelen er krysspostet til flere weblogger samtidig, for sammen å minnes en milepæl i Israels historie. Liste over nettstedene på slutten av artikkelen.

 

29. november 2004: 

Årsdag for FN?s resolusjon nr. 181

 

 

I dag er det årsdagen for FN?s avstemming over resolusjon 181, som godkjente delingen av den vestlige del av Palestina i en overveiende jødisk og en overveiende arabisk stat. (Det er av stor betydning å minne om at FN-planen henviser til den vestlige delen av Palestina, og peke på at den østlige del av området i 1921 ble delt fra Det jødiske nasjonalhjem, og overlatt daværende Emir Abdullah av de britiske myndigheter.)

 

Avstemmingen ble avgjort med 33 mot 13 stemmer. 10 land avholdt seg fra å stemme.

 

De 33 land som stemte ?ja? var: Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Sovjetrepublikken Hviterussland, Canada, Costa Rica, Tsjekkoslovakia, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Frankrike, Guatemala, Haiti, Island, Liberia, Luxemborg, Nederland, New Zealand, Nicuragua, Norge, Panama, Paruguay, Peru, Filippinene, Polen, Sverige, Sovjetrepublikken Ukraina, Sør-Afrika, Sovjetrepublikkene, USA, Uruguay, Venezuela.
(Listen inkluderer altså blant andre USA, de tre britiske Samveldestatene, alle de europeiske landene bortsett fra Hellas og Storbritannia, og alle Sovjet-statene.)

 

De 13 land som valgte ?the Hall of Shame? og stemte nei, var: Afghanistan, Cuba, Egypt, Hellas, India, Iran, Irak, Jemen, Libanon, Pakistan, Saudi Arabia, Syria og Tyrkia. (Ti av disse er muslimske land; Hellas har det spesielle særpreg at det var det eneste europeiske land som tok plass i denne ?skammens hall.?)

 

De ti land som avholdt seg fra å stemme var: Argentina, Chile, Kina, Columbia, El Salvador, Etiopia, Honduras, Mexico, Storbritannia og Jugoslavia.

 

30. november 1947, dagen etter avstemmingen, myrdet de palestinske araberne seks jøder i en buss underveis til Jerusalem, og fortsatte med å myrde en annen jøde i Tel-Aviv ? Jaffa ? området. Dette var forspillet til en krig som har krevd 6000 jødiske liv, eller 1% av den totale jødiske befolkning i 1948. Dette tilsvarer pr. innbygger at Canada i dag skulle miste 300.000 liv, eller USA 3 millioner. Hensikten med krigen, som ble startet av araberne i det tidligere Palestina og hærene i Egypt, Transjordan, Syria og Libanon (med hjelp fra andre arabiske land), var ?å kaste jødene på sjøen.? I tillegg angrep arabere sine jødiske naboer i en rekke arabiske land. Best kjent er mordene i Aleppo i Syria.

 

Såret og blødende, men ikke desto mindre, Israel seiret. Måtte vårt søster-demokrati trives og blomstre.

Liste over weblogger som deltar:

Anti Idiotarian Rottweiler
Arkansas Bushwacker
Armies Of Liberation
Bama Pachyderm
Biurchametz
Blimpish
Blithered
blog.willy.no
Blue Rev
Canadian Comment

Cao's Blog
Catholic Friends of Israel
Christian Patriot
Christian Action for Israel
Clarity and Resolve
Crusader War College
Cuanas
Danegerus
Daniel Davis
Flig

God Pigeon
Harald Tribune
Hatshepsut
Heretics Almanac
Hidden Nook
History Nerd
IceViking
I Love America
Instant Knowledge News
Israpundit

Israel Commentary
JPundit
Jersusalem Posts
Leaning Right News
LindaSOG
Live Journal
MCNS
Martinipundit
Mererhetoric
Motnews

Mugged By Reality
Mystery Achievement
Mystical Paths
Naebunny
NetWMD
Nice Jewish Boy
Peaktalk
Protect Our Heritage
Reaganesque
Red Tigress

Riteturnonly
Shimshon9
Solomonia
Spitball Defense
Supernatural
Tampa Bay Primer
Techie Vampire
Texasbug
Tex The Pontificator
The Autism Homepage

The Conservative
The Homeland
The Seal Club
Wackingday
Who's Your Rabbi
Voxfelisi
Yoan Hermida
Weblog of a Wondering Jew


Verdt å lese

Dagen regnes sikkert for å være konservativ, og de liberale og tolerante fnyser sikkert av mye av det Dagen står for. Å konservere betyr å bevare, så jeg er ikke så sikker på at det er et negativt ladet ord. Når det bestående står i veien for fremskritt, er dette til skade. ? Det gode er det bestes fiende, sier man. Men når det skal være nytt for fremskrittets skyld, og det bestående er veldig bra og fungerer godt, - da blir det fort feil. Jeg har derfor det prinsipp å ta stilling til én sak om gangen, - det kan resultere i at jeg støtter sosialister. Eller jeg ser et poeng i å konservere det som er bra.

 

I sin leder 23. november skriver Dagen under overskriften ?Sjokkerande frå muslimar?? et bra innlegg om reaksjonene på uttalelsen fra Zahid Mukhtar, den muslimske lederen som støttet eller viste forståelse for drapet på van Gogh i Nederland.

Det heile vitnar på nytt om kor ute av stand det verdsleggjorde Noreg er til å forstå ei religiøs overtyding, særleg ei overtyding som er av den karakteren som i islam. De synest som at Stoltenberg og heile media-noreg tenkjer at muslimar kan opptre som namnemuslimar, tilsvarande som nordmenn generelt er nominelle kristne. Det kan nok gå for ein og annan sekulær eller liberal politikar med muslimsk bakgrunn, men ikkje for den som skal uttala seg på vegner av islam.

 

Et debattinnlegg i samme avis, av Høyskolelektor Tore Lund, tar opp spørsmålet om Allah og Gud gir uttrykk for den samme gud. (Ja, jeg VET at Allah betyr Gud, rent språklig. Det vet Lund også, men det er ikke der problemstilllingen ligger.)

Ifølge muslimene ber altså kristne og muslimer til samme Gud. For det finnes som sagt bare én Gud. Hvis vi så påpeker den store ulikheten det er mellom det gudsbildet vi finner i henholdsvis Bibelen og i Koranen, får vi til svar at det er vi som har forfalsket Skriften: «Sannelig, dere Skriftens folk, hvorfor fornekter dere Allahs ord? Dere Skriftens folk, hvorfor hindrer dere dem som tror, fra å følge Allahs vei, idet dere gjør den krokete?» (3,93f).

Les også
- Willy i Dagen (Tirsdag 9. november 2004)
- Om å være nyansert (Torsdag 21. oktober 2004)
- Kaller terror for terror (Torsdag 23. september 2004)
- Dagen ser noe ikke andre vil se (Tirsdag 27. juli 2004)
- DAGEN VS. AFTENPOSTEN (Torsdag 11. mars 2004)


Abu Mazen (Mahmoud Abbas) (1935-)

Alle elsker Abbas ? unntatt palestinerne.

DebkaFile stiller i likhet med mange analytikere spørsmålet om Abu Mazen i det hele tatt vil overleve. Ingen blir overrasket om Arafats tidligere statsminister rett og slett blir skutt, - enten av elementer innen Fatah, hvor han er leder, eller av grupper finansiert av Iran eller Hizbollah.

 

Men for Israel og Washington er han førstevalget. Powell forlot imidlertid Jeriko i dag, sterkt misfornøyd med at Abbas trakk seg fra en planlagt samlet uttalelse og felles fotografering etter hans første besøk hos de palestinske selvstyremyndighetene på to år. Abbas frykter at hans allerede svake stilling blant palestinerne ytterligere skal bli svekket av å vise samarbeidsvilje.

 

7-8 utfordrere ventes ved valget i januar. Hamas krever at Abbas trekker tilbake en forpliktelse i forhold til ?Veikartet? fra Aquba i 2003 samt hans fordømmelse av terror, - prisen for midlertidig våpenhvile, - og truer med å boikotte valget.

 

Elliot Chodoff, som driver nettstedet Mideast: On Target, - og mange med ham, mener at Abbas er mer moderat i form enn substans, som han uttrykker det. Abbas er fortsatt leder for både Fatah og PLO, begge organisasjoner benytter seg av terrorisme for frigjøring av Palestina. Konkurransen i hans eget hus kommer i første rekke fra Abu Ala (Ahmed Qurei), nåværende statsminister, og Marwan Barghouti, sjefen for Tanzim-grenen av Fatah, som i øyeblikket soner fem livstidsdommer i Israel, for mord. I høy grad en gjeng liberale demokrater.

 

Hva som ikke kommer frem i særlig grad om Abbas når man trekker frem egenskaper som man mener gir håp om fred i Midtøsten, er for eksempel at han i sin bok ?Den andre siden: Den hemmelige forbindelsen mellom Nazisme og Zionisme? reiser tvil om at gasskamre ble brukt til jødeutryddelse, og anslår at drepte jøder var ?mindre enn én million.? Han lanserer også en teori om at Holocaust var et samarbeid mellom jøder og nazister. Han skriver ?Sionistbevegelsen ledet et bred kampanje for å starte oppvigleri blant de jøder som levde under Nazistene, for å fyre opp under hatet mot dem, og så utvide det til masseutryddelse.?

 

BBC kaller Abbas moderat, men skriver i samme artikkel i mars 2003 at han ?ba om stans i de væpnede angrepene på Israelske mål for å unngå å gi Israel påskudd til å ødelegge de siste restene av palestinsk selvstyre.? ? Altså ikke av moralske grunner, men alene fordi han så det strategisk ineffektivt. (HonestReporting)

 

Abbas er nok ? blant mange som er verre ? ett av de bedre alternativene dersom det nå virkelig er fred man ønsker seg i Midtøsten. Kanskje det beste. Abbas var med under Madrid-konferansen som koordinator for forhandlingene, og han var med under de hemmelige Oslo-forhandlingene, og har lenge hatt kontakt med venstresiden i Israel, stemplet som ?due? blant PLO-medlemmer. Han har også gått tilbake på noen av de groveste påstandene sine i de senere år.

 

Spørsmålet er om han får til noe med den manglende støtten blant palestinerne. Mange synes nok han er for Israel-vennlig. Det hjelper ikke mye om man regnes for å være hjernen bak PLO, og er i besittelse av stor kunnskap og store evner, og er velutdannet (han er historiker med utdannelse fra Moskva, i tillegg til studier i jus ved Damaskus Universitet i Syria), hvis palestinerne ikke vil stemme på ham. Eller hvis han skulle få en kule i hodet, noe som kan skje de beste. Særlig blant muslimer liker man ikke myke menn.


Ta avstand fra terrorismen!

Det syder i Europa. Egentlig er vi midt oppe i en krig. Europeerne mot muslimene, muslimer mot europeerne. Etter drapet på Theo van Gogh har man fått vann på mølla i begge fløyer. I går kveld ble en molotovcocktail kastet mot en moské i nærheten av Heidelberg i Tyskland. Professor Barbara John i Berlin er ekspert på tilpasningsproblemer. Hun mener muslimene bør vise en klarere holdning mot terrorismen og ekstremismen som kommer fra deres rekker. Først da kan deres holdninger bli akseptert av folk flest.

 

Belgisk politi har arrestert en mann mistenkt for å true politikeren Mimount Bousakla med rituelt drap. Muslim, selvsagt. Bousakla har gjort den dødsalvorlige handlingen å kritisere fundamentalistiske muslimer. Også justisministeren og to andre politikere er under politibeskyttelse etter å ha mottatt trusler.

 

I Nederland har det vært svært urolig. Fra før hadde politikeren Ayyan Hirsi Ali politibeskyttelse. Hun ble drapstruet nok en gang, med et brev festet på liket av van Gogh. Human Rights Service (HRS) har et veldig bra nettsted, og de har en side med mye stoff om saken, både uroen i Nederland etter drapet, og reaksjoner ellers i Europa. Fembarnsfaren Moshe Yitzhak Na?eh (25) ble skutt i hodet i morges i det jødiske kvarteret i Antwerpen.

 

Det samme ser vi her hjemme. Etter TV2?s holmgang i går, der Zahid Mukhtar uttalte at han hadde ?forståelse for? drapet på van Gogh, og heller ikke vil trekke uttalelsen tilbake, reiser nå den ene etter den andre seg og ber om at man tar avstand fra volden. Jens Stoltenberg, Erna Solberg, og selvfølgelig Carl Ivar Hagen. Mukhtar er talsmann for Muslimsk Råd i Norge, og representerer en stor gruppe mennesker.

 

Det er på sin plass. Å tro at dette ikke er noe som angår oss, her har vi ikke dette problemet, er naivt. Hege Storhaug hadde et svært bra innlegg i Aftenposten 16. november, der hun blant annet siterer Hirsi Ali: Skal de ekstreme menighetene stenges og medlemmene fotfølges? Ja, sier politikeren Ayaan Hirsi Ali, som korrekt kaller ekstremistene for Europas nye nazister. Parallellene er klare, gjennom jødehatet, et selvbilde som overmennesker, og kamp mot demokratiet.

Storhaug har også fått en e-post, der avsender sier: Jeg legger også ikke skjul på at jeg har full forståelse for marokaneren som vise tydelig Theo van Gogh hva han mente om saken. Jeg håper at Ayaan Hirsi Ali får smake på samme suppa veldig snart.

 

Nå er det noe som våkner i folk. Altså til tross for medias iherdige forsøk på å tone ned motsetningene, tie om terrorens opphav, fornekte, bortforklare og lyve. Vi er ikke så dumme, er vi? Tross alt har mange av oss vettet i behold, og vi har både øyne og ører. Vi ser tydelig at om ikke alle muslimer er terrorister, så er de aller fleste terrorister mulismer.

 

Til slutt en symptomatisk sats. Jeg brevvekslet med en journalist i utenriksredaksjonen i en norsk avis, og han skriver følgende: Du synes å tro at alle islamister er voldstilhengere. Det er selvsagt ikke tilfelle. Det er der jeg tror vi skiller lag.

 

Selvsagt tror jeg ikke det. Jeg tror heller ikke Stoltenberg eller andre politikere tror det.

Men likevel er det altså på sin plass å be de ?moderate? muslimene ta avstand fra terrorismen!

 

Det er helt absurd: les setningen over. Skulle dette være nødvendig å si?

 

Les også
- Kontroversiell? (Onsdag 3. november 2004)

 


Welcome Condi!

Israel er svært glad for utnevnelsen av Condoleezza Rice som utenriksminister, skriver Jerualem Post. Hun er en sann venn av Israel. Vennskapet kommer av hennes religiøse følelser og fra en dyp tro. Dette sier Silvan Shalom. (Jerusalem Post)

 

Dov Weisglass, seniorrådgiver for Sharon sa i forrige uke at han og Rice flere ganger i uken snakker sammen på telefon, og kaller hverandre henholdvis Condi og Dubi.

 

Flere andre ledere og forhenværende ministre mener Rice vil kunne tilføre fredsprosessen nye infallsvinkler og komme med nytt, friskt blod.

 

Palestinernes midlertidige ledelse er noe mer lunken til utnevnelsen, men har respekt for henne, og kaller henne ?analytisk og systematisk?.

 

Analytikeren Joseph Alpher mener lite vil bli gjort for å ivareta palestinernes interesser av den fornyede Bush-regjeringen, fordi de allerede har hendene fulle med Irak-krigen og hensynet til sikkerhet i forbindelse med terrorisme, og at hensynet til dette vil styre amerikanernes anstrengelser i konflikten. Stort sett vil de moderate araberstatene og europeerne fortsette å klage, og den nye administrasjonen vil si seg enige med dem, og ellers vil ingen ting skje.

 

(Joseph Alpher er sjefredaktør ved Tel Aviv University's Center for Strategic Studies. Han var ansatt ved den Israelske statsministers kontor i årene 1969 til 1980.)

 

Alle forandringer i diplomatiet her i verden som kan bety en økt forståelse for konflikten, en dypere deltagelse i Israels anstrengelser for å ivareta sin sikkerhet, og samtidig en respekt for palestinernes behov for demokrati og menneskerettigheter, ønskes velkommen! Jeg ser derfor utnevnelsen av Rice som en fordel i forhold til Colin Powell, som har hatt en mer uklar holdning overfor Israel. Rice sies å ha et nært forhold til Bush, og dette kan bety en langt tydeligere og enda mer Israel-vennlig USA-politikk i Midøsten.


Ny moské i Boston

Det bygges en ny moské i Boston. Ikke hvilken som helst moské, men den største i nordøst-USA. Byggherre er The Islamic Society of Boston, som er under etterforskning for bånd til terrorvirksomhet. Dette skriver CBN News.

 

Dr. Yusef al-Qaradawi, som Jens Tomas Anfindsen har skrevet om (tidligere omtalt) er en av fire ledere i organisasjonen. Mannen som i 1995 sa til sine disipler: Vi skal erobre Europa, vi skal underlegge oss USA!

 

Takk til Frank for tipset.

 

Les også
- Saklig islamkritikk (Torsdag 14. oktober 2004)


Overblikk

Av Frank Helgestad:

Israel er nå i høyeste beredskap og forberedt på enhver trussel.

 

Paven uttaler seg om bortgangen av Arafat. Jeg vil bare legge til: Det gir en besk smak i munnen. 

 

Arafats enke får så det i alle fall skal rekke til sukker i maten. Hun kan sikkert også takke Thorbjørn Jagland og norske bistandsmidler for håndsrekningen. Det hele blir bare så tragisk når man samtidig ser hvilket sjelisk og åndelig åk de palestina-arabiske folkemasser lever under. 

 

Mens den venstreradikale norske presse sørger over bortgangen til en "samlende statsleder av stort format", benytter jeg anledningen til å vise til hvilken mann verden hadde med å gjøre

 

Og her?

 

Det rapporteres om ekstremt kraftige jordskjelv som nå rammer den muslimske verden. 

 

Om åndskampen her hjemme i vårt eget land.

 

Litt om Arafats oljeforretninger. 

  

Nederland som i en årrekke har vært en av Europas mest tolerante nasjoner, opplever nå et utbrudd av krig mellom sivilisasjoner.

 

 


Innpisker fra helvete

Vel tilbake fra et besøk i Paris siden 11. november, - kanskje en ny konspirasjonsteori: - Willy drepte Arafat? Jeg var i Paris på det aktuelle tidspunktet? Og jeg har ønsket mannen død i mange år...

 

En av de største utfordingene er utrolig nok å fortelle omverdenen at mannen som døde nå, ikke var en helt, men en terrorist. Avisene flommer over av nekrologer der mannen omtrent blir fremstilt som en landsfader, full av gode ønsker for sitt folk. Noen har med litt om underslagene, men få ser det som viktig nok til å lage en sak av det, - at milliarder av dollar gikk i egen lomme. På konti i fremmede land, til kona og datteren i Paris.

 

Bergens Tidende er opptatt av å være ?objektiv.? Avisen skriver om ?den del av verden der terrorister blir statsmenn.? Så langt er alt riktig. Men så sammenligner utenrikssjef Atle M. Skjerstad Menachem Begin og Itzhak Shamir med ?de palestinske aktivistenes flykapringer og dagens selvmordsbombere.? Ser ikke Skjerstad forskjellen mellom krig og terror? Mellom selvforsvar og slektning av sivile? Mellom en kamp for sitt folks eksistens, og en målbevisst kampanje med død og lemlestelse av kvinner og barn som mål og resultat?

(Ofte i denne forbindelse blir sprengningen av hotell King David nevnt som et eksempel på at ovennevnte er terrorister. Rundt 60 personer ble drept. Hvorfor ?glemmer? man å fortelle at jødene varslet britene om sprengningen, men disse nektet å ta advarselen alvorlig?)

 

Arafat derimot:

Ja, vi er stolte av den palestinske kvinne, den palestinske pike, det palestinske barn som fullbragte disse miraklene. Den palestinske kvinnen deltok i den palestinske revolusjon. Den palestinske jenta deltok i den palestinske revolusjon. Abir al-Wahidi, sjef for sentralregionen [al-Wahidi deltok i mordet på israeleren Zvi Klein i desember 1991], og Dalal al-Maghrabi, palestinske martyr, [deltok i massakren på Kystveien i mars 1978, hvor 37 israelere ble drept.] Jeg bøyer meg i erbødighet og beundring for den palestinske kvinnen som tok imot sin martyrdrepte sønn med gledesrop. Sjelen og blodet for deg, palestiner! (PLO-president Yassir Arafat i en tale september 95 på al-Fatah-skolen i Gaza under åpningen av skoleåret) Kilde: Iris

 

 

Ta heller til etterretning at Arafat avviste dannelsen av en palestinsk stat, noe Bill Clinton kalte ?en kolossal feil?. Honestreporting skriver at Arafats hovedmotivasjon var å vedlikeholde sin posisjon som pådriver for konflikten. Dennis Ross: Arafat kunne ikke akseptere [tilbudet på] Camp David ? fordi når konflikten slutter, er det også slutt på saken som definerer Arafat.

 

Ta til etterretning at Arafats ettermæle er død og frykt for jødene, og fattigdom, håløshet og desperasjon for palestinerne, mens hans egne konti er stinne av gryn verden har bidratt med. Penger som var ment til palestinerne.

 

Ta til etterretning at Arafat bidro til å øke blodbadet i Midtøsten, og avslo konsekvent ethvert forslag om land for en bindende avtale om varig fred.

 

Det er ingen landsfader som er død. Palestinerne hyller ham, - det er mulig i denne heksegryten av religion og politikk, hvor de stakkars menneskene opplevde ham som det eneste samlingspunktet de hadde. Det er faktisk ikke bedre fatt med oss mennesker, enn at når vi ikke har lykkes i å skape et godt samfunn, så skal noen andre få lide for det. Intet er mer kjærkomment enn en innpisker fra helvete til den jobben.

 

Den palestinske tragedie er at verden for øvrig har tillatt dette uten å lee på øyelokket. Uten å stille de kritiske spørsmålene, - verken om pengebruken, målet hans, eller midlene hans.


Hykleriet lenge leve

Jøder og jødevenner nektet adgang til fakkeltoget i Oslo til minne om Krystallnatten, som var starten på historiens mest målbevisste utryddelse av jøder! Dette er virkeligheten i dagens Norge. Nektet adgang av politi!

 

Hadde jeg hatt muligheten til å melde meg ut av Norge, og hatt noen tro på at det ville hjelpe, hadde jeg gjort det. Jeg lå våken i går kveld og lurte på hva slags nasjon vi egentlig er. Vi er på ville veier.

 

Hvis ikke dette får et kraftig etterspill fra statsministeren og justisministerens side, er staten nå i praksis på parti med jødehaterne, nazistene og terroristene. Fakkeltoget var jo nettopp en markering for at dette ikke skulle skje igjen, og nå demonstrerte man for all verden at jo, det skjer igjen.

 

Vi står fortsatt passive og lar mobben få drive på.

Vi løfter fortsatt ikke en finger når jødehatet blomstrer.

Vi står fortsatt bak gardinene og titter engstelig på de stakkars menneskene som blir sendt med Donau til gassing og tilintetgjørelse.

Uten å løfte en finger for å forhindre det.

 

At plakatene mobben gikk med, sa ?aldri mer nazisme? gjør bare hele opptoget til et teater, - et spottens og hykleriets opptog.


Willy i Dagen

Dagen presenterer 3. november 2004 min artikkel, sendt for lenge siden, om palestinske myndigheters misbruk av bistandsmidler. Bra det, men ble det plutselig aktuelt, eller??

 

Jeg har registrert at også andre media når plutselig begynner å ta opp emnet. Er det slik at araberlederne må ligge i koma for at man skal kunne kritisere dem?


Arabisk redaktør: Arafat ødela livsgrunnlaget

Man skulle nesten tro at Yassir Arafat var en stor statsleder og at han har utrettet mye for sitt folk, skal man dømme ut fra slik media og en del eksperter og politikere (les ?Jagland en Arafat-beundrer?) fremstiller ham. Jagland sier for øvrig i den omtalte artikkelen følgende gullkorn:

Det går ikke an å få i stand en fredsavtale med et folk som har sin folkevalgte president i fengsel. Jeg skjønner ikke noe av det. [Utheving gjort av meg.]

 

Bedre kunne han ikke si det. Til tross for sin store kunnskap om Midtøsten-konflikten skjønner han ikke noe av det. Rett og slett fordi han ikke har evne til å se hva som skjer i virkeligheten.

 

Media vil gjerne ha et image som ?kritisk? og ?gravende?, men her har de aldeles sviktet. Media har allerede bestemt seg for hva de vil skrive. Skjønner heller ikke de noe av det?

 

For hva kan vi se i de palestinske områdene? Elendighet og armod, motløshet og fortvilelse. Det er ingen ende på miséren. Alt sammen skyldes Israel ifølge den ene eksperten etter den andre, og nyhetssendingene gir gjerne sendetid til fortvilte og hjemløse palestinere som sier Israel har skylden for alt. Gjermund B. Røysland, fylkessekretær i AUF Aust-Agder sier:

 ??det er israels stats-terror som er årsaken til fattigdom og nød på palestinsk side.?

 

Er dette sant? Eller kan det tenkes at forklaringen er mer nyansert? Sjekk denne rapporten om misbruk og underslag, finansiering av terrorisme og udugelighet. Det hjelper selvsagt ikke palestinerne at Israel bomber dem og river ned hjemmene til terroristene. Men årsaken til armoden er terrorismen.

 

Arabiske medier leverer faktisk mer kritisk stoff om Arafat og PA enn vi ser her i landet. Dette skyldes selvsagt politisk og religiøs misnøye. Sjekk denne rapporten, med sitater fra redaktøren av Kuwaiti Daily Al-Siyassa:

 

Arafat har ødelagt livsgrunnlaget for palestinerne, og ledet det til terrorisme, og desperasjonens meningsløse død. Han har revet i stykker landet, som Saddam Hussein rev i stykker sitt hjemland og ydmyket sitt folk. Mannen har kommet til et nivå for politisk idioti som gir seg uttrykk ved at han klamrer seg til makten og håper på evig liv.

 

Arafat er et ikon for palestinerne, et symbol på deres kamp mot jødene. Det skal han ha. Men noen stor statsleder kan han ikke sies å være. Han er et ikon for deres hat, men kan ikke sies å ha utrettet noe som er til palestinernes fordel. De har det verre nå enn noensinne, takket være den langvarige konflikten.

 

Norsk Israelsenter har en samleside med likt og ulikt om denne mannen: Yassir Arafat al-Husseini

 

Miff: Arafat står bak terroren


Dagens blødme

Arafat er for palestinerne som en kombinasjon av Christian Michelsen, Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge er for oss.

Midtøsten?ekspert? Nils Butenschøn i NRK Dagsnytt 4. november 2004.

 

Les også
- Hasta la vista Arafat! (Fredag 29. oktober 2004)
- Over 90% av palestinerne ønsker reformer (Fredag 1. oktober 2004)
- Budskap for de lettlurte (Tirsdag 21. september 2004)
- Rapport om misbruk av EU-midler (Tirsdag 14. september 2004)
- Dømt til å tape (Mandag 13. september 2004)
- Årsaken til terror (Fredag 10. september 2004)
- Arafat dreper palestinere (Tirsdag 15. juni 2004)
- Egypts initiativ: Arafat bakover i rekkene! (Tirsdag 8. juni 2004)
- Arafat under press (Mandag 7. juni 2004)
- Egypt presser Arafat (Onsdag 2. juni 2004)
- Arafat i bytte for fred (Tirsdag 25. mai 2004)
- Arafat er en terrorist (Mandag 24. mai 2004)
- Politi støtter terror (Søndag 23. mai 2004)
- Våg å tenke selv! (Fredag 21. mai 2004)
- PLO TILBAKE TIL HVA? (Tirsdag 27. april 2004)
- ARAFAT - NOK EN GANG I VEIEN (Tirsdag 17. februar 2004)
- ARAFATS UNDERSLAG (Onsdag 11. februar 2004)
- PALESTINERNE - ARAFATS GISLER (Mandag 9. februar 2004)
- Heng Saddam, deretter Arafat! (Tirsdag 16. desember 2003)
- Arafat lei seg (Mandag 15. desember 2003)
- Arafat godkjente selvmordsbombing (Fredag 14. november 2003)
- Arafat kaller gjerdet for "rasismens vegg" (Torsdag 2. oktober 2003)
- Jagland en Arafat-beundrer (Onsdag 24. september 2003)
- ARAFATS DOBBELMORAL (Tirsdag 16. september 2003)
- BORT MED ARAFAT! (Søndag 14. september 2003)


Bush II

I forbindelse med presidentvalget ser vi at Europas politikere er redde for at Bush i sin andre periode vil fortsette med det de ser på som egenrådig utenrikspolitikk. Ikke minst her i Norge. I motsetning til mange i presse og media, samt de mest venstreorienterte politikerne, har nok de seriøse kommentatorer og politikere en viss forståelse av at en tilnærming mellom USA og Europa etter de siste års uenigheter ikke bare krever en holdningsendring i USA, men også en viss økt forståelse for USAs syn fra Europas side. Spørsmålet er om disse lederne har kraft nok til å få gjennomslag for sitt syn, ikke minst i EU, hvor Frankrike og Tyskland dominerer den USA-kritiske linjen.

 

Israelere frykter at de må betale prisen for økt samarbeid mellom USA og Europa. I en interessekonflikt der Europa på sin side i en kombinasjon av oljefrykt, terrorfrykt og muslimfrykt, som Dagen uttrykker det, krever at Israel må avstå fra det de kaller ?okkuperte områder?, og USA langt på vei forstår Israels behov for sikkerhet, er det ikke utenkelig at USA er villig til å ofre en del av sin støtte til Israel for å sikre sine egne behov for Europas støtte i Irak-spørsmålet.

 

For min egen del har jeg sett en del signaler på det Ne?eman skriver under, om at man når Arafat er borte, nærmest vil kreve at Israel anser den neste leder som ?passende palestinsk forhandlingspartner? uansett. I en lederartikkel nærmest krever skribenten at Israel skal godta enhver ny leder, og slår fast at feilen er på Israels side om heller ikke denne er ?akseptabel.?

 

Personlig har jeg liten sans for slik forenkling. La det stå klart at det er Israel som til enhver tid må anerkjenne den forhandlingspartner de står overfor.

 

Bush:  Pro-Israel, men...

av  Yisrael Ne'eman

 

Majoriteten av israelerne jubler over at Bush vant presidentvalget. Som den mest pro-Israelske president noensinne, forventer de fleste israelere at den samme ?forståelse? for deres sikkerhetsbehov fortsetter. Men mange har kort hukommelse. Før 11. september viste ikke Bush-administrasjonen noe stor sympati for Israels konfrontasjon med terror. Bush, og spesielt utenriksminister Colin Powell ba innstendig om selvbeherskelse, selv stilt ansikt til ansikt med bombene i Dolphinariam Disco (juni 2001) and Sbarro Pizza (august 2001). Arafat var fremdeles fredspartneren, israelske militære reaksjoner skulle være ?måteholdne? og det manglet klare ?bevis? på de palestinske selvstyremyndigheters medvirkning i terrorkampanjen.

 

Etter 11. september begynte Bush-administrasjonen å se terrorisme som en universell svøpe, men fordømte fremdeles Israel for å bruke ?overdreven styrke? når de iverksatte sine straffetiltak mot terrorbaser, som streiftog inn i byene på Vestbredden for å fange eller drepe terrorister. Så kom Karine A?- episoden i januar 2002 hvor Arafat ble tatt i løgn om en våpenforsendelse på vei til Gaza for bruk i terroristaktiviteter. Forsendelsen ble stoppet av den israelske marine. Arafat benektet alt, men fakta talte sitt tydelige språk. George Bush hater løgnere. Men til og med her, etter den forferdelige mars måned i 2002 som kulminerte i påskemassakren på Park Hotel i Netanya, ble Bush fornærmet da Israels ?Defensive Shield?-operasjon for å utrydde terrorisme på Vestbredden, varte i mer enn fire uker. Sharon fortsatte til tross for amerikanske innvendinger, og sa at ingen skulle få sette Israels sikkerhet på spill.

 

Først da Israel beslagla dokumenter fra selvstyremyndighetene signert av Yassir Arafat i Mukata-arkivene, som beviste den palestinske presidentens deltagelse i finansiering av terrorisme (dokumentene inneholdt spesifisering av midler beregnet for belter til selvmordbombing), kom presidenten skikkelig ned på Israels side. Amerikas sympati ble ytterligere vekket av frykten for nye angrep fra bin Laden og senere av involveringen i Irak.

 

Bush presenterte ?Veikartet?, som mislykkedes til tross for PA?s statsminister Abu Mazens (Mahmoud Abbas) arbeid for å få til innrømmelser sommeren 2003 (husker du ?hudna?en??), fordi han ble sabotert av Arafat og terrorisme. Men US-administrasjonen hadde store forhåpninger.

 

I disse dager iverksetter statsminister Sharon en ensidig tilbaketrekking fra Gaza med amerikansk støtte siden der ?ikke finnes noen palestinsk partner.? Dette ses på som ideellt på Israelsk side, i motsetning til amerikanerne, som ser på det som en nødløsning. Israelerne lurer seg selv om de tror at det i de neste fire år ikke blir en frenetisk leting etter en palestinsk partner for forhandlinger med Israel. Bush ønsker en bilateral avtale, en avtalefestet slutt på konflikten og opprettelsen av en palestinsk stat, ikke bare unilaterale israelske trekk.

 

Den amerikanske presidenten er på vei til sin andre periode, og Arafat er på vei ut. Sharon begynner tilbaketrekningen fra Gaza, kan miste sitt Likud-parti i prosessen og vil høyst sannsynlig stå for valg neste år. USA forstår Israels bekymring for terrorisme og sikkerhet mer enn noen gang før, men Washington har sine egne interesser.

 

Med den økende terror-truselen i verden, vil nå den andre Bush-administrasjon søke å koordinere sin politikk med Europa mer enn noensinne. EU vil kreve massive sikkerhetsmessige og territorielle innrømmelser fra Israel med en gang en ?passende palestinsk partner? dukker opp. Jerusalem må være årvåken for ikke å ende opp med å betale prisen for en tettere atlantisk allianse.

 

www.me-ontarget.com 


Kontroversiell?

Filmskaperen Theo van Gogh ble i går morges drept. En marokkansk-hollandsk muslim med perifer tilknytning til et ekstremt islamsk miljø stakk ham med kniv, og skjøt ham.

 

Van Gogh hadde laget en film om Islam. Ikke en rosende omtale, men en film som viste mørke sider ved religionen: vold mot kvinner. Med seg hadde han en liberal politiker, Ayaan Hirsi Ali, en somalier som har flyktet til Nederland fra et arrangert ekteskap. Hun har vært under konstant politibeskyttelse siden filmen ble laget, melder BBC.

 

Kanskje van Gogh tok feil. Noen ganger gjør kunstnere det. De lager et problem av noe som ikke er et problem. Eller de konstruerer en historie for historiens skyld, - et eventyr. Salgstall er jo selve saken for en filmskaper.

 

Filmen er kontroversiell, skriver BBC. Er dette riktig? Er det kontroversielt å sette søkelyset på negative sider ved en religion? Var det i så fall kontroversielt å sette forholdene i den kristne sekten i Knutby under offentlig granskning i forbindelse med forbrytelser? Skal ikke Islam tåle kritikk, eller er en sunn kritisk holdning forbeholdt kristne, jøder eller sekulære?

 

Skal kristne tåle å bli målt opp mot læreboken sin, - og det bør de, - så får også muslimene tåle det samme mot sine bøker. At bøkene i sin natur er så forskjellige som det er mulig, og at muslimene i tillegg har Hadith, - tradisjoner, legender, historier, - som inneholder ganske ekstreme ytringer, er en annen side av samme sak. Det gir nemlig motsatte resultater til tross for det mange lærde hevder. Sjekk linkene under, tekstene beviser at det er slik.

 

For mens en kristen som reiser rundt og ?omvender? mennesker med sverdet (jfr. korstogene), eller undertrykker kvinner, bryter 180° med den kurs den kristne Bibel i NT foreskriver (elsk din neste, snu det andre kinn til, velsign og forbann ikke, elsk deres hustruer), blir det stikk motsatte forholdet for en del muslimer, de lever bokstavelig talt etter bokas retningslinjer, litt avhengig av hvilken retning de bekjenner seg til.

 

Bjørn Stærk etterlyser en god definisjon av ordet kontroversiell, stempelet som pressen ofte setter på dem som kritiserer noe. Jeg skjønner ham. Og jeg slutter meg til hans oppfordring: la oss fortsette å ytre oss som de frie mennesker vi er.

 

Les om Hadith:

http://www.usc.edu/dept/MSA/fundamentals/hadithsunnah/bukhari/

http://www.usc.edu/dept/MSA/fundamentals/hadithsunnah/muslim/

http://www.usc.edu/dept/MSA/fundamentals/hadithsunnah/abudawud/

http://www.usc.edu/dept/MSA/fundamentals/hadithsunnah/muwatta/

http://www.usc.edu/dept/MSA/fundamentals/hadithsunnah/hadithqudsi.html

 

http://www.islamonline.net/english/hadith/hadith.shtml

http://www.islamicity.com/mosque/sunnah/bukhari/052.sbt.html#004.052.177


NEI til legalisering av narkotika

Liberaleren har mye bra stoff. Men de er for legalisering av narkotika (29. oktober 2004). Det er ikke bra. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Vi har et uttrykk i dagligtale som heter frihet under ansvar. Jeg har for eksempel vært på turer med ungdommer der deres oppførsel blir utslagsgivende for hvilken grad av frihet de skal få. Noen ganger har man med ansvarbevisste, kjekke ungdommer å gjøre, og slipper man dem løs, går det veldig bra. Andre ganger går det ikke bra, fordi én eller noen få ødelegger for alle de andre som er ansvarsbevisste. Følgen i slike tilfeller blir at man må stramme inn litt. Ungdommene kan ikke få den friheten de vil, fordi noen misbruker den.

 

Også i større målestokk er det slik. Noen i ethvert samfunn vil ikke, eller kan ikke, ta ansvar. Gir du dem frihet, så misbruker de den, like sikkert som at de får frihet. Når det gjelder narkotika, så ser vi at narkotikamisbrukerne helt ute av stand til å ta ansvar, så de ødelegger seg på stoffmisbruk. Dette blir et problem for samfunnet, i form av kriminalitet og bråk, og en belastning for samfunnet; de jobber ikke ? kan ikke jobbe, fordi de misbruker giftstoffer som ødelegger kropp og sjel. Og dessuten blir miljøet de tilhører en magnet for andre svake sjeler.

 

Solvik som skriver ovennevnte artikkel kritiserer den linje man hittil har valgt: ?forbudslinjen?: Det er underlig at Holmen og hans medlemmer forsvarer forbudslinjen. Den fungerer ikke!

 

Jeg skal fortelle hvorfor den ikke fungerer, verken i Norge eller andre steder. På gata i Oslo går det mennesker som har valgt å bruke stoffer som etter norsk lov er forbudt å eie, og som er forbudt å bruke. Men hva skjer? Ingen ting. Ingen verdens ting. Det er dette som er årsaken til at ?forbudslinjen? ikke fungerer. Ingen bryr seg. I Skippergata stikker de åpenlyst nålen i armen og synker sløve ned på trappa til de som prøver å drive butikk i dette strøket, og her selger de uhindret små og store kvanta med heroin og andre narkotika som egentlig er forbudt å eie.

 

Ingen bryr seg. Ingen følger opp de lover som er satt for Norge. Ingen bevilger de midler som trengs for å håndheve forbudet. Ingen straffer den som selger dritten. Og prøver noen å jage dem vekk, får han med skrankeadvokater å gjøre. Folk får ødelegge livene sine. Mennesker som kunne hatt et godt liv, er overlatt til seg selv. Tvangsmidler kunne fått dem ut av elendigheten, men det er forbudt å tvinge voksne mennesker i Norge. Man skal kunne ødelegge seg.

 

Det er heller ikke bare seg selv man ødelegger. Man ødelegger sine venner og sin familie. Mer enn én mor og far i dette landet er gått til grunne i sorg over hva sønnen eller datteren deres driver med. I tillegg kommer de omkostninger som resten av samfunnet må dekke, økonomiske og sosiale.

 

Det er derfor ikke narkotikapolitikken i nær sagt noe land lykkes. Man kan drive med sitt uhindret, fordi samfunnet oftest baserer seg, i større eller mindre grad, på frihet under ansvar. De som ikke tar ansvar, har ingen som tar dem i nakken og tvinger dem. Derfor har vi enorme mengder mennesker som går til grunne i bunnløs meningsløshet og uverdighet.

 

Jeg mener at man skulle åpne for bruk av tvang. Det skulle ikke være anledning til å ødelegge sine egne liv. Ikke når det har følger for samfunnet. Og det har det bestandig. I mine øyne er avrusing og tvangsbehandling av narkomane like berettiget som tvangsinnlegging av psykiatriske alvorlige tilfeller. Om sykdom kommer som følge av et vanartet liv, eller motsatt, blir uvesentlig.

Les også
- Ja til mer tvangsbruk! (Fredag 30. juli 2004)


hits