Likestillingens pris

Da jeg for noen og tjue år siden startet familie, sto omtrent hele det politiske miljø bak en rekke tiltak som skulle gjøre det lettere for kvinner å hevde seg i arbeidslivet, og å oppnå full likestilling med mennene.
Jeg var ikke noe A4-menneske, og vi fikk sju barn, og fikk føle på kroppen at samfunnet såvisst ikke var tilrettelagt for dem som ønsket at den ene parten var hjemme med barna. Mens Gro sto på talerstolen og sa "vi satser på barnefamiliene" opplevde vi det som urettferdig at dem som jobbet fikk fler og fler fordeler, mens det heller ble idealismen som holdt oss selv oppe. Ikke en gang grunnlaget for skattefradrag ble regulert.


Nå aner vi noe av resultatet. Vi sliter med reproduksjonen i landet vårt som ellers i velstands-Vesten, og må ta inn en del innvandrere fra miljøer vi ikke kjenner, med bagasje som vi ikke ønsker, og som vi ikke en gang helt ser effekten av på en god stund enda.


Men noen kommer med innspill for å rette opp noe av ubalansen. Frp ønsker å dele ut noen kroner til dem som ønsker å føde, - og ønsker å være hjemme med barna. Uten å jobbe mens barna er små.

Som vanlig kommer protester. Man tenker som før på seg og sin egen økonomi, - men hva med å tenke langsiktig? Jeg venter ikke at mødre med små barn skal tenke på landets beste, men jeg forventer at de politikere som nå ganske sikkert vil protestere, også er så ærlige at de legger linjalen på den utviklingen man legger opp til, og ser på resultatene om tjue-tredve år. Ikke minst med tanke på den effekten familiepolitikken har hatt på folketall, innvandring og pensjonene de siste tiårene.


Det gjorde aldri de politikerne som styrte i sytti- og åtti-åra. De lukket ørene for stemmene som den gang var i mindretall, men som nå kanskje vil bli avgjørende.


Jeg er absolutt ikke imot likestilling mellom kjønnene. Men like fullt må man kalkulere konsekvensene når man innfører de politiske virkemidlene som forteller oss hvordan det skal skje. Alt har sin pris nemlig.


Innvandringspolitisk manifest

HonestThinking 15.03.2006.


Dagens innvandringspolitikk er etter vår vurdering ikke bærekraftig, og vi er frykter at de tilhørende problemene kommer til å bli stadig større for hvert år som går. Vi mener derfor at hele grunnlaget for innvandringspolitikken må gjennomdrøftes på nytt, og dette manifestet er et forsøk på å formulere et nytt fundament for tenkningen omkring disse problemstillingene. Vi ønsker med dette å stimulere til debatt om et av vår tids største etiske dilemmaer.


1.   Det er en moralsk plikt å arbeide for utbredelse av menneskerettigheter i hele verden.


2.   Menneskeverd er uavhengig av kjønn, religion/livssyn, etnisk opprinnelse, seksuell legning, kultur, språk, og andre slike kjennetegn.


3.   Samarbeid på tvers av kulturelle, religiøse/livssynsmessige og etniske skillelinjer er både ønskelig og nødvendig.


4.   Kultur, språk, religion/livssyn og opplevelse av gruppetilhørighet er likevel sentrale for menneskers identitet og lojalitet. Politikk som skal være bærekraftig, må ta hensyn til dette.


5.   Det er derfor legitimt for enhver suveren stat å håndheve restriksjoner overfor ikke-borgere på en slik måte at dens demografiske utvikling er underlagt demokratisk kontroll, dog innenfor rammene av grunnleggende menneskerettigheter.


6.   Begrepet menneskerettigheter må ikke forveksles med FNs menneskerettighetserklæring eller tilsvarende dokumenter. Enhver konkret formulering eller legal implementering av menneskerettslige idealer kan inneholde svakheter som gjør at disse kommer i konflikt med manifestets punkt 1.


7.   Det er uakseptabelt at det, uten etter grundig vurdering og omfattende demokratiske prosesser, foretas politiske disposisjoner som har potensial til å endre en stats demografiske sammensetning så raskt at dens stabilitet og indre samhold trues.


8.   Ideologier og politiske bevegelser med målsetninger som er i konflikt med ovenstående, bør både vedstå seg og begrunne dette dersom de skal kunne påberope seg moralsk og intellektuell integritet.

Vi er kritiske til individer, organisasjoner eller andre samfunnsaktører som motarbeider fri og åpen debatt om ovenstående, og mener disse mangler demokratisk og menneskerettslig legitimitet. Vår begrunnelse for dette kan kort oppsummeres som følger. Vi tror at nedenstående scenarier dekker det aller meste av utfallsrommet for den mulige fremtidige utviklingen i Europa. I stikkords form:


A. Dagens innvandringspolitikk videreføres og vellykket integrasjon resulterer i den såkalte smeltedigelen – alt går bra til slutt.

B. Innvandrerne blir tvunget til å reise tilbake dit de kom fra.

C. Innvandrerne utgjør befolkningsmajoriteten og blir kulturelt, politisk og religiøst dominerende.

D. Balkanisering – noen stater eller landområder overtas av innvandrerne, mens andre stater eller landområder beholdes av det vi kan kalle etniske europeere.

E. Vi finner en tredje innvandringspolitisk vei – stabile demokratier, bærekraftig utvikling, fredelig sameksistens.

De aller fleste håper på scenario A, men vi tror dessverre sannsynligheten for dette er mindre enn 50%. Det er umoralsk av våre myndigheter å gamble på A når stadig mer tyder på at det ikke går den veien.


Vi tror videre at sannsynligheten for scenariene B, C og D tilsammen er mer enn 50% over de neste 100 år, dersom dagens innvandringspolitikk videreføres. Vi mener det er en moralsk plikt å arbeide for å hindre at noen av disse scenariene inntreffer.


Dette er, i korte ordelag, årsaken til at vi ikke tror dagens innvandringspolitikk er bærekraftig. Dersom man etter hvert kommer til den erkjennelse at scenario A er uoppnåelig, eller ikke er tilstrekkelig sannsynlig til at man kan basere praktisk politikk på en forventing om at det vil intreffe, da mener vi det er en moralsk plikt å arbeide for scenario E. Ovenstående punkter er et forsøk på å utforme et intellektuelt og politisk grunnlag for scenario E.


Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking

Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking


Forakt for rettsikkkerheten

Trikkedrapsmannen er på gata igjen. Bergens Tidende skriver at norsk-somalieren som knivstakk flere på trikken 17. august 2004 er fri. Mannen ble erklært sinnsyk i gjerningsøyeblikket, og ble dømt til tvunget psykisk helsevern. Men legene vurderer ham nå så frisk at han får forlate avdelingen uten tilsyn.

Jeg har lenge ment at slik forakt for offeret i voldssaker på sikt vil føre til selvtekt. Drapet utenfor rettsalen i Mysen er kanskje ett av flere eksempler, og det vil ikke forundre meg om vi får se flere eksempler i fremtiden. Det er nemlig en grense for hva folk flest anser som rettferdig, og det er uansett begrunnelse ikke rettferdig at en morder går fritt omkring etter så kort tid.


Selv ville jeg antagelig i et slikt tilfelle kalkulert risikoen. Hvis jeg anså en kriminell som en reell trusel for meg eller mine, og myndighetene og politikere opptrådte som de ofte gjør, de lar lovverket forfalle i de kriminelles favør, godt hjulpet av grådige og maktsyke forsvarsadvokater,  - da ville jeg ganske sikkert komme på tanken å ordne opp selv, og heller ta straffen som ville komme. Alt tyder på at den ville bli svært mild. I forhold til å se mine kjære kanskje drept, og morderen fikk gå fri på gata et par år senere, ville det uansett være en overkommelig sak.


Dette er dyp forakt for ofrenes rettssikkerhet.
Hvorfor griper ikke de rette myndigheter inn? Dette burde være en sak for Justisdepartementet.


Realistisk fremmedfrykt

dagens Aftenposten slår Dagfinn Høybråten fast at innvandrerne selv bidrar til fremmedfykt gjennom hendelser som båket i moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo.

Han påpeker at Frp får drahjelp, men den siste kommentaren hans, "Fr.p. har demonstrert sin evne til å fiske i rørt vann" fremstår som patetisk. Det er jo nettopp Frp's evne til å forutse den situasjonen vi nå er i ferd med å komme i, å advare mot den, og foreslå tiltak for å begrense skadevirkningene, som er årsaken til Frp's fremgang i tider som disse, når fremmedfrykten øker. Mange som ellers ville valgt et annet parti ville nå stemme Frp fordi de har et program som tar frykten på alvor.


For fremmedfrykten er høyst velbegrunnet og realistisk. Den som ikke er redd for islamismen når terroren nå kommer tettere innpå oss, må jo være dum. De andre partiene burde nå se alvoret i situasjonen og komme med forslag til tiltak som kan skape trygghet, i stedet for å angripe det eneste partiet som skjønner hva dette dreier seg om eller tør å si det. Hvis ikke, er det ikke så utenkelig at Frp vil sitte i regjering om fire år, og kanskje før det også.


Og jeg som trodde Høybråten var en mann med ryggrad. Han har jo tidligere vist at han står for sine synspunkter.

Posten ble først publisert her.


Uvitenhet og desperasjon

Sjelden har jeg lest i klartekst en klarere manifestasjon på det som er problemet ved mange ledende personer i Norge i dag, enten det gjelder myndigheter, akademikere eller klerikale figurer. Hva er så problemet? Problemet er at mange er for blåøyde, for uvitende og feige, derfor også handlingslammet.
Som kjent: en norsk delegasjon reiste nylig til Midtøsten for å ta kontakt med ledende muslimer, for om mulig å få i stand en dialog. Hensikten var selvsagt å bilegge striden som har oppstått om Muhammed-tegningene. Delegasjonen fikk støtte av Regjeringen, uten at de dermed "hadde huskelapp fra Regjeringen" for å sitere utenriksminister Gahr Støre.


At Regjeringen støtter en slik delegasjon er i seg selv et tegn på at man egentlig er i villrede og temmelig desperat. På den annen side har jeg forståelse for en del av de trekk Støre og resten av Regjeringen har gjort. De har tross alt andre hensyn å ta enn de privatpersoner som kritiserer dem. Blant annet skal UD prøve å sikre norske interesser i utlandet.


Olav Dag Hauge, domprost i Oslo, i Vel tilbake fra utlandet, etter samtale blant annet med Al Quaradawi, denne mektige muslimske lederen, som Dagbladet ganske riktig påpeker, som ved flere anledninger støttet selvmordsbombere (mot Israel), og som ønsker innført Sharia-lover, og som er høytstående medlem i Det Muslimske Brorskap, - sier Oslos domprost Olav Dag Hauge følgende, som ikke kan ses på som annet enn i beste fall uvitende snakk (fra Dagbladet):

Vi har snakket med Qaradawi, som var han vi ville møte. Han er en person som har en stor tyngde i det arabisk-muslimske miljø, mange muslimer i Norge lytter også til ham. Det var et åpent og spennende møte, han tok i mot oss på en positiv måte, og lyttet aktivt, og spurte tilbake, sier Hauge.

Han sier delegasjonen opplevde å få til en dialog hvor også Qaradawi kom med sine synspunkter.

(...)

Jeg kjenner i utgangspunktet ikke til Qaradawi, men opplevde å møte en person som var åpen, som ønsket dialog, og som ikke var noen ytterliggående så langt jeg kan se. Han var veldig tydelig på at han ønsket dialog og fred. Det var annerledes enn de signalene jeg har fått fra mediene, jeg opplevde ham som veldig ekte, sier Hauge.
(Uthevingene foretatt av meg.)

For Hauge er det tydeligvis helt uinteressant hvem Quaradawi er. Spørsmålet er om man skal i "dialog" med alle for enhver pris, også når disse taler med to tunger og har en klar fiendtlig holdning til Vestens menneskerettsbegreper. Minstekrav før man reiser til Midtøsten for å skape dialog, måtte være å skaffe seg kunnskap om hvem man snakker med.


Men det gikk ikke lang tid. Allerede på pressekonferansen etter møtet med den norske delegasjonen kom slangetungen til syne (sitat Al Quaradawi iflg Nettavisen):

Den norske regjeringen må komme med en ny lov som gir forbyr at personer eller medier skal kunne angripe religioner, uansett om det er islam, kristendom eller jødedom.

Ny lov, ja. Imam mener Norge må skaffe seg en lov som hindrer kritikk av Islam. Hva er det for slags ytring? Den norske regjering må komme med ny lov? Skal ikke folket i Norge, representert ved det Norske Storting lenger bestemme i sitt eget land, men en muhammedaner fra langtvekkistan?

Konkret burde nå hele Europa samle seg, og si klinkende klart ifra til hele den muslimske verden: Vi styrer selv i våre land, og vi bestemmer selv våre lover, og det er helt legalt å kritisere Islam, Kristendommen og alle andre religioner, ja hva som helst, når det er noe som er kritikkverdig. Og det akter vi å fortsette med.


Fred er ei det beste, men at man noget vil (Bjørnson.)


Er det uunngåelig med en konfrontasjon, så er det det. Vi bør ikke la våre prinsipper om menneskerettigheter og frihet vike, uansett hvor mye islamistene presser på. Kunne man bare fått disse uvitende, velmenende, naive sjeler til å tie. De gjør mer skade enn de skjønner.

Å møte Yusuf al-Qaradawi i dagens situasjon er det samme som å gi ytterliggående islamister og forsvarere av terror medbestemmelse i hvordan Norge skal styres. (Walid Al-Kubaisi til Aftenposten v/Halvor Tjønn.)
Først publisert i blog.willy.no


Innvandreres holdninger

I Danmark opplever krisesentre at smågutter, helt ned til seks år, har tatt makten, og kommanderer sin egen mor, fordi de nå er eldste mannlige medlem i familien som er til stede. Dette, samt økende kjønnstrakassering der innvandrere møter det danske samfunn, i form av uforskammet oppførsel og ytringer mot kvinnelige lærere og medelever, gjør at den danske integrasjonsminister Rikke Hviljshøj (V) nå tar et oppgjør med disse holdningene blant innvandrere, som er til hinder for en vellykket integrasjon. Hun varsler en holdningsbearbeiding rettet mot gutter av annen etnisk bakgrunn enn dansk.

Kvinner blir slått fordi de viste seg utendørs uten burka
Islam og en del kulturer synes det er OK å herse med kvinner. Hva synes du? Skal disse holdningene ha vår respekt?


 Pikene blir kalt luddere og andre nedsettende ting. Det er uakseptabelt. Det fins grupper av gutter med annen etnisk bakgrunn som vi skal sette oss i forbindelse med, sier hun. Hun vil heller ikke akseptere at kvinnelige skolelærere skal få vanskeligheter med å undervise fordi innvandrerguttene ikke respekterer dem. Selvfølgelig skal en kvinnelig lærer ikke finne seg i å bli kalt "et hvitt ludder," likesom guttene ikke skal finne seg i å bli kalt "sorte svin." Dette sier Hvilshøj, som altså også vil ha et oppgjør med guttenes kontroll med sine søstre og andre kvinnelige familiemedlemmer.

(Jyllandposten.)


Omskrivning av virkeligheten

 Thorbjørn Jagland,stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og tidligere statsminister er glad i innvandrerne. Særlig hvis de stemmer på hans parti. Som politiker har han behov for velgere, og som alle politikere bruker også han retorikk og omgår sannheten på den måten som passer ham selv best i øyebliket. Det betyr derimot ikke at det han sier er verken sant eller riktig.
I et tilsvar i leserspalten i Drammens Tidende 3. september 2005 tar Jagland fatt en meningsmotstander. Det er ikke så viktig hva denne skriver, heller ikke hvem han er. Men her er essensen i det Jagland skriver:

Advokat Borgen driver en omskrivning av fakta når det gjelder muslimer og terrorfare og det jeg sa på Pakistans nasjonaldag. Der uttrykte jeg det som er et faktum, nemlig at hvis vi ikke hadde fått de mange innvandrerne til landet, så hadde vi heller ikke hatt arbeidskraft nok. Innvandrere fyller i dag mange jobber som er helt nødvendig for vår velferd.

Aftenposten presenterer i dag en undersøkelse foretatt av samfunnsøkonom Tyra Ekhaugen, doktorgradsstipendiat ved Frisch-senteret i Oslo, som konkluderer derimot med at store grupper av innvandrere fra den tredje verden blir mer avhengig av trygd jo lenger de er i Norge. Altså viser undersøkelsen det helt stikk motsatte resultat enn Jaglands påstand.

Honestthinking har tidligere påpekt at SSB tar feil i sine antagelser, og også denne undersøkelsen konkluderer helt annerledes enn SSB.

Forskere fra blant annet Statistisk sentralbyrå (SSB) har flere ganger hevdet at "innvandringen går seg til gjennom tid". Tyra Ekhaugens avhandling tyder på at SSB tar feil.

Ekhaugen går langt i å motsi det en rekke politikere i mange år har hevdet; nemlig at Norge må løse sitt behov for arbeidskraft ved mer innvandring. Hvis ikke norsk integrasjonspolitikk legges drastisk om, vil innvandringen fortsette å bidra til en økt snarere enn til en redusert forsørgelsesbyrde, dvs. til at byrdene på den arbeidende befolkning blir større i stedet for mindre. Generelt sett har Norge bare vært i stand til å utnytte arbeidskapasiteten til innvandrere fra den tredje verden i perioder med ekstrem høykonjunktur, ifølge Ekhaugen.

Alle undersøkelser må bearbeides og vurderes med et kritisk blikk, og svakheter ved undersøkelsene må avdekkes. Også ved denne. Undersøkelsen vil ganske sikkert bestrides av en hel del "eksperter." Men det er likevel påfallende at venstresidas ledende politikere omtrent uten unntak påpeker positive sider ved innvandringen, sider som nå kan se ut som om de ikke finnes, rett og slett. Det bør få betydning for valgresultatet.


Kritisk fokus på FN

Rabbani, president i den Islamske stat AfghanistanAvisen Dagen setter i dag igjen fokus på FN.

Det har utvikla seg ei form for FN-fundamentalisme som vi er sterkt urolege overfor. Vi er urolege med tanke på den einsrettinga av tanken som ligg i dette. Vi bør prinsipielt ha eit kritisk forhold til alle overnasjonale organisasjonar som opptrer med ei form for styrande mynde.(...) Reint faktisk er det også slik at FN har ei rekkje medlemsstatar som ikkje er demokratiske, og nokre må seiast å vera diktatur. Den islamske verda har stor innverknad i FN, og det bør tilseia at vi, med vårt kristne verdigrunnlag, bør opptre kritisk og sjølvstendig.

Avisen viser til et intervju med Torkil Åmland, der han sier: FN fungerer ikke i tråd med folkerettens likhetsprinsipp og er et rent maktpolitisk organ. Yom Kippur-krigen i 1973 var et klart brudd på folkeretten, og den foregikk midt i en FN-sesjon, men FN sa intet om den. Men de uttaler seg gjerne når det skjer mindre episoder på Gaza eller Vestbredden. Det er meningsløst å gjøre FN til folkerettens munn.

Avisen skriver videre:

Sjølv om det var FN som i siste instans la det ideologiske fundamentet for å oppretta staten Israel, har landet seinare opptrådt svært kritisk i høve til landet, og endatil stempla sionismen som rasisme. Det har vore afrikanske diktaturstatar og islamske land som har gått i spissen for fordømande vedtak i høve til Israel, og den demokratiske verda har gjeve etter ? slik fungerer jødehatet.

Åmland meiner at FN ikkje er så fredsskapande som mange vil ha det til. Nokre gonger fungerer det heller motsett. Han meiner det er dei frie, demokratiske landa vi bør samarbeida med, fordi det er desse som kan virka til fred og utbreia menneskerettane. Det var ikkje FN som fekk ein slutt på den kalde krigen, men USA og Nato. Det er helle ikkje FN som går i spissen i kampen mot dagens terror.

Det er høyst nødvendig, og et tegn på våkenhet at noen reagerer, og ikke lydig aksepterer statministerens floskler om å "følge FN-sporet" som han pleier. FN har utviklet seg til en høyst partisk organisasjon, og det er i seg selv et alvorlig varsko det Åmland peker på, nemlig at en rekke av medlemsstatene i FN er regelrette diktaturer. De bryter selve grunntanken bak FN allerede ved inngåelsen av medlemskapet. Sagt i rene ord er det en skam for den frie verden at disse land overhodet får stemmerett uten selv å etterleve reglene som danner fundamentet for FN.

Tidligere har jeg pekt på denne kronikken, skrevet av Aleksander og Georg Rabl, som også fokuserer på vår tildels ukritiske holdning til FN, og de påviser ved flere eksempler at FN slett ikke er en objektiv og uhildet organisasjon, men høyst manipulerbar og i virkeligheten en svært forutinntatt part i sakene gjennom sin majoritet av muslimer og Islam-vennlige stater.

(...) For det andre er det faktisk i dag slik at den sterkeste bestemmer, og indirekte beskyttes av FNs passivitet. Saddam drepte kurdere, Milosevic drepte albanere, Nord-Koreas Kim Jong Il dreper befolkningen "sin" og regjeringen i Khartoum løfter ikke en finger for å stanse nedslaktningen i Darfur. Hvorfor? Nettopp fordi slike banditter er sterkest. FN er ikke selv i stand til å handle og virker samtidig som et hinder for at andre aktører handler. Den foreldete og moralsk rensede soveputefolkeretten går foran innbyggernes liv.


Vi er for ukritiske til FN og Folkeretten

Miff presenterte 8. mars en interessant kronikk som tar opp temaene Folkeretten og FN og måten vi forholder oss til disse. Forfatterne er hhv. universitetslektor UiB og stipendiat NHH.

Blant annet påpeker forfatterne at Folkerettens innhold ikke er "evige sannheter", men at det her, som ellers er makta som rår. All folkerett handler ikke om "rett og galt" i moralsk forstand, skriver de, men om stater er "enige" eller "uenige."

Jeg anbefaler kronikken.
Ta en utskrift, og kos deg i påskesola med den, og få et mer nyansert syn på også dette. De politiske ledere i landet vårt har ikke monopol på hvordan du skal forstå og forholde deg til organisasjoner som fordømmer og godkjenner etter eget forgodtbefinnende, og til traktater og ordninger som brukes og misbrukes av alle og enhver. At en intellektuell eller politiker ytrer at "det er bred enighet om" behøver langt fra bety at de har rett i moralsk forstand. Det kan like gjerne bety, - og erfaringen viser at det som oftest gjør det, - at man ser så å si bort ifra moralske hensyn for selv å vinne fordeler.


Hvor ble de av?

Hvorfor forsvarte fredsbevegelsen Saddams diktatur, men ikke Iraks gryende demokrati? Torbjørn Røe Isaksen, Leder i Unge Høyre, skriver i Dagbladet (via document.no): Hva har gjort at sivilbefolkningen som var verdig beskyttelse under diktaturet til Saddam Hussein, ikke er verdige når landet forsøker å bevege seg videre til demokrati? Svaret har tre bokstaver. USA.

Overblikk

Av Frank Helgestad:

Israel er nå i høyeste beredskap og forberedt på enhver trussel.

 

Paven uttaler seg om bortgangen av Arafat. Jeg vil bare legge til: Det gir en besk smak i munnen. 

 

Arafats enke får så det i alle fall skal rekke til sukker i maten. Hun kan sikkert også takke Thorbjørn Jagland og norske bistandsmidler for håndsrekningen. Det hele blir bare så tragisk når man samtidig ser hvilket sjelisk og åndelig åk de palestina-arabiske folkemasser lever under. 

 

Mens den venstreradikale norske presse sørger over bortgangen til en "samlende statsleder av stort format", benytter jeg anledningen til å vise til hvilken mann verden hadde med å gjøre

 

Og her?

 

Det rapporteres om ekstremt kraftige jordskjelv som nå rammer den muslimske verden. 

 

Om åndskampen her hjemme i vårt eget land.

 

Litt om Arafats oljeforretninger. 

  

Nederland som i en årrekke har vært en av Europas mest tolerante nasjoner, opplever nå et utbrudd av krig mellom sivilisasjoner.

 

 


NEI til legalisering av narkotika

Liberaleren har mye bra stoff. Men de er for legalisering av narkotika (29. oktober 2004). Det er ikke bra. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Vi har et uttrykk i dagligtale som heter frihet under ansvar. Jeg har for eksempel vært på turer med ungdommer der deres oppførsel blir utslagsgivende for hvilken grad av frihet de skal få. Noen ganger har man med ansvarbevisste, kjekke ungdommer å gjøre, og slipper man dem løs, går det veldig bra. Andre ganger går det ikke bra, fordi én eller noen få ødelegger for alle de andre som er ansvarsbevisste. Følgen i slike tilfeller blir at man må stramme inn litt. Ungdommene kan ikke få den friheten de vil, fordi noen misbruker den.

 

Også i større målestokk er det slik. Noen i ethvert samfunn vil ikke, eller kan ikke, ta ansvar. Gir du dem frihet, så misbruker de den, like sikkert som at de får frihet. Når det gjelder narkotika, så ser vi at narkotikamisbrukerne helt ute av stand til å ta ansvar, så de ødelegger seg på stoffmisbruk. Dette blir et problem for samfunnet, i form av kriminalitet og bråk, og en belastning for samfunnet; de jobber ikke ? kan ikke jobbe, fordi de misbruker giftstoffer som ødelegger kropp og sjel. Og dessuten blir miljøet de tilhører en magnet for andre svake sjeler.

 

Solvik som skriver ovennevnte artikkel kritiserer den linje man hittil har valgt: ?forbudslinjen?: Det er underlig at Holmen og hans medlemmer forsvarer forbudslinjen. Den fungerer ikke!

 

Jeg skal fortelle hvorfor den ikke fungerer, verken i Norge eller andre steder. På gata i Oslo går det mennesker som har valgt å bruke stoffer som etter norsk lov er forbudt å eie, og som er forbudt å bruke. Men hva skjer? Ingen ting. Ingen verdens ting. Det er dette som er årsaken til at ?forbudslinjen? ikke fungerer. Ingen bryr seg. I Skippergata stikker de åpenlyst nålen i armen og synker sløve ned på trappa til de som prøver å drive butikk i dette strøket, og her selger de uhindret små og store kvanta med heroin og andre narkotika som egentlig er forbudt å eie.

 

Ingen bryr seg. Ingen følger opp de lover som er satt for Norge. Ingen bevilger de midler som trengs for å håndheve forbudet. Ingen straffer den som selger dritten. Og prøver noen å jage dem vekk, får han med skrankeadvokater å gjøre. Folk får ødelegge livene sine. Mennesker som kunne hatt et godt liv, er overlatt til seg selv. Tvangsmidler kunne fått dem ut av elendigheten, men det er forbudt å tvinge voksne mennesker i Norge. Man skal kunne ødelegge seg.

 

Det er heller ikke bare seg selv man ødelegger. Man ødelegger sine venner og sin familie. Mer enn én mor og far i dette landet er gått til grunne i sorg over hva sønnen eller datteren deres driver med. I tillegg kommer de omkostninger som resten av samfunnet må dekke, økonomiske og sosiale.

 

Det er derfor ikke narkotikapolitikken i nær sagt noe land lykkes. Man kan drive med sitt uhindret, fordi samfunnet oftest baserer seg, i større eller mindre grad, på frihet under ansvar. De som ikke tar ansvar, har ingen som tar dem i nakken og tvinger dem. Derfor har vi enorme mengder mennesker som går til grunne i bunnløs meningsløshet og uverdighet.

 

Jeg mener at man skulle åpne for bruk av tvang. Det skulle ikke være anledning til å ødelegge sine egne liv. Ikke når det har følger for samfunnet. Og det har det bestandig. I mine øyne er avrusing og tvangsbehandling av narkomane like berettiget som tvangsinnlegging av psykiatriske alvorlige tilfeller. Om sykdom kommer som følge av et vanartet liv, eller motsatt, blir uvesentlig.

Les også
- Ja til mer tvangsbruk! (Fredag 30. juli 2004)


hits